Sist jeg var i Oslo by? Tja. Det var da jeg deltok på quizshow 1 juni 2011. 4 år siden. Det er bare noe med meg. Noe med følelsene jeg får. Følelsene av at jeg var innlagt på Ullevål. Følelsen av at jeg hadde permisjon med næringsdrikker i Bogstadveien. Følelsen av at jeg øvelseskjørte rundt mellom måltidene. Følelsen av at jeg hesebleset rundt på Storosenteret for å rekke inn til kveldsmat. Følelsen av at jeg en gang var… Innestengt. Med tiden får jeg ting på avstand. Vi planla at vi måtte ta en tur nå som jeg var ferdig med skole og faktisk hadde tid. Følte at jeg hadde tid, altså. Eller mamma ville riktig nok spandere på meg en tur. Snakk om snill. Selvfølgelig er det ikke noe alternativ å takke nei. Uansett hvor mange vonde følelser eller fornemmelser en har så hjelper det ikke å ignorere eller fortrenge dem. Da kunne jeg jo lagt negativitet til så mangt, og slik er jeg ikke. Oslo måtte dermed få en ny sjanse. 10:30 – avreise med buss. Faktisk superbehagelig tur med gode seter, internett og verdens hyggeligste sjåfør. Da kan ikke bilentusiasten i meg klage.
Jeg har alltid likt shopping, men har dog aldri vært hun shoppinggale. Etter sykdommen ble det et litt sånn hatelsk-forhold for meg. Mer slitsomt enn gøy. Ergo var det ikke shopping som stod i mitt hode for denne turen, noe jeg også sa til mamma. Selvfølgelig er det mye flott norsk og dansk design som frister, men når jeg drukner i de minste størrelsene så er liksom motivasjonen og gleden med klær som så. Ei heller tør jeg kjøpe noe som sitter fint i frykt for at det ikke vil passe om x antall tid. Er mange flotte skinny bukser for eksempel, men jeg vet jo med meg selv at man kunne fått et barn oppi der. Dessuten kommer dette med forhold inn. Hun normalvektige på 160 kan ha samme størrelse som meg selv om jeg er 15 cm høyere. Jeg har lenge prøvd å forstå den logikken. At man for eksempel kan dra på størrelse 36 på en siltynn modell, når vedkommende ser ut som en 32. Jaja. La oss ikke dra den for langt. Kroppen min er kanskje som den er nå, men som sagt; hvor lenge vil det vedvare? Jeg nekter å stå med en bukseknapp jeg ikke får igjen. Å kjøpe noe skal nemlig være gøy. Det skal være noe jeg unner meg. Som jeg fortjener. Et lite dilemma der altså. Er som sagt sterkt motstander å vokse fra klær, og det er også derfor jeg ikke har kjøpt noe særlig (annet enn sko og jakker) etter jeg ble syk. Og vel. Ingen klesinnkjøp i går heller. Først og fremst var jeg med mamma i et viktig ærend, og det var for så vidt derfor vi dro.I tillegg hadde vi bestilt billetter til ”Det er lov å være blid med Else” – et show som går på tv2. Jeg er ikke sånn superfan av programmet, men digger dama og humoren hennes. Dessuten synes jeg det er hyggelig og spennende å se på slike show som publikum. Og showet ble jo superbra live. Herlighet. Hvis man ikke er blid når man går inn i studio så blir man det definitivt når man går ut igjen. Maken til godstemning skal en lete lenge etter. Føler jeg var på tidenes klappe-og-le-kurs, jeg. Det gjorde virkelig godt for sjelen. Hadde egentlig tenkt til å stikke tidligere på grunn av dumme togtider, men endte med at vi ble igjen helt til slutt da showet varte lenger enn antatt. Så fikk vi like gjerne med oss noen fine bilder fra studio, og et par poseringer med hovedkvinnen selv.
Med ærendene hadde vi som sagt litt planer for gårsdagen. Rakk til og med en liten lunsj (på Peppes, og ja; brødskiver på pizzatallerken – der har du meg) og ingen gåtur. Bare buss- og togtransport. Men det var greit. Beina fikk vel gått (og løpt) en del allikevel. Så ingen grunn til å stå opp grytidlig for å labbe ut på tur. Ei heller gå en kveldstur da jeg kom hjem. Klokken 22:15 var jeg sliten nok og i modus for andre ting. Og ja, det var en kjempefin tur. En skikkelig jentetur hvor vi koste oss masse. En slik dag var litt etterlengtet. Synd vi fikk det regnværet, bare. Jaja. Sånn er det når man planlegger en stund i forveien. Planene lot seg noe endre, så vi slapp og ferdes ute så altfor mye. Men selv på de få minuttene rakk jeg å bli grøssen og miste stemmen. Klissvått og pytter i gatene overalt. Da hjelper paraply lite når man har på småsko. Kan jo ikke akkurat troppe opp i gummistøvler heller. Det ville blitt ganske tungt å gå med. Uansett. Dagen ble utnyttet til det fulle. Jeg har storkost meg masse, og føler meg så hjertens takknemlig. Litt ekstra mye som ”mammas lille jente”. Liker den følelsen. Jeg shoppet som sagt ingenting selv, men ble påspandert noe jeg sårt trengte og lenge hadde ønsket meg; nemlig et par ankelgummistøvletter. Fikk til og med testet dem da fossefallet stod på som verst. Godkjent. Akkurat slik som den fantastiske dagen jeg hadde sammen med min fantastiske mamma!
