Praten måtte til. Den praten jeg gruet meg til, men samtidig gledet deg til å bli ferdig med. Kun positivt å meddele for så vidt. Jeg er herved tilbake i jobb. Det er ikke fulltid, og en del mindre arbeidsmengde de første ukene enn ønsket og avtalt. Antar at det er fordi sjefen vil se an at jeg fungerer i en slik hverdag, og det er greit. Ting må være forsvarlig, og det viktigste er å få en normal overgang. Så det skal nok bli bra. Gleder meg stort over å si at neste år blir et jobbeår. Litt mer voksen klang. Jeg må ha noe å gjøre. Sånn er det bare. Depresjon er det verst tenkelige, og jeg skal aldri tilbake til et slikt år som jeg hadde etter utskrivelsen. Blir det for mye eller for lite, har jeg dessuten vett og samvittighet til å si ifra. Jeg gjør selvfølgelig alt etter beste mening for meg selv. Foreløpig har jeg min siste feriedag, og AA-pengene går ut hvert øyeblikk. 4 års samarbeid med NAV er straks over, og jeg har faktisk fått en friskhetserklæring i posten. Jeg underdriver ikke. Det var som å få tidenes diplom. Nå står jeg på egne ben. Langt fra frisk til å gjøre alt jeg vil, men såpass i form til at jeg må prioritere en normal hverdag igjen. En normal hverdag for meg innebærer en normal hverdag slik den var før jeg ble syk, altså uten begrensninger. Slik som den for så vidt blir nå. Dette blir så bra. Jeg elsker jobben min.

Jeg må riktig nok planlegge og innstille meg på noe helt nytt. Sist innlegg var forhåndsskrevet over flere måneder og ble kanskje litt feil, da det var i forbindelse med en hverdag bestående av skole og fritid, og ikke en jobbhverdag. Det er dermed ikke sagt at innlegget er helt ukorrekt, og jeg tror faktisk det passer seg bedre at jeg publiserte det nå. Skulle jeg gått daglig med slik venting og døtid mellom måltidene? Nei. Da hadde jeg nok backet fort ut. Og det med at mamma og pappa skal lage maten min, eller det med at jeg skulle spise med familien hver dag til hvert måltid? Nei. Det var ikke realistisk det heller. En 22 åring skal vel kunne ordne maten sin selv. En 22 åring skal kunne spise for seg selv. Punktum. Jeg har jo selvsagt fridager, men det skremmer meg ikke. Fridagene skal brukes fornuftig de også. Når jeg allerede har etablert rutinene så blir det enklere å plotte inn familie, venner og egentid i mellom. Det betyr ikke at jeg eliminerer noe, eller jukser på noe. Jeg har fremdeles den samme forutsetningen og kravene til meg selv omkring det å bli friskere, men jeg må bare endre litt på fremgangsmåten. Kanskje blir retningslinjene enda klarere nå som jeg har mer å foreta meg? Jobb tilsier at jeg må opp mye tidligere, og legge meg mye tidligere. Sånn sett får jeg også startet dagen tidligere, og dermed må jeg begynne før. Med spisingen mener jeg. Frokost før lunsjtid (for de fleste) er passert. Per dags dato sover jeg altfor lenge, fordi jeg nærmest legger meg på morgenkvisten. Slike latmannsvaner må endres. Uavhengig av om det er jobb dagen etter eller ikke.

Hva fremover? På jobb er det jobb som er fokus. Kun det. Aldri mat og kalorier. Tankene omkring det ignorerer jeg lett når har annet å gjøre. Helst håper jeg på å jobbe mest mulig dagtid, fra 10 eller 12, men på Elkjøp er det varierende for alle, og jeg må belage meg på en del kvelder, til 20. Ikke det verste sånn egentlig sammenlignet med andre butikker som for eksempel stenger 23. På dagtid kan jeg klare å presse inn 4 måltider, mens på kveldene er jeg hjemme nærmere 21, og da rekker jeg kun 3 måltider. Da blir det middagen som må vike. Ergo må jeg finne på noe. Et tillegg med en proteinbar eller proteinshake på kveldsen er nok svaret, ettersom jeg har all verdens med tid når jeg kommer hjemme. Så å si. Eventuelt kan jeg lage en bærsmoothie som jeg har stående tilgjengelig på jobb. Har skaffet meg en slik smoothie-to-go-sak og googlet oppskrifter opp og ned. Samt spurt mine erfarne treningsvenner om råd. Det er en genial måte å få inn litt ekstra energi på. Så jeg har mine alternativer, altså. Tillegg på frokost og lunsj er nemlig håpløst da kvalmesen allerede bruker 1 time på hvert måltid (typ to brødskiver). Nå må jeg halvere den tiden ned til 30 minutter pr måltid. Det er utfordrende, men skal absolutt gå. Er ingen frokostmenneske og har ikke spist så tidlig som 9:00, 10:00 eller 11:00 på flere år. Vi snakker tilbake til innleggelsestiden, og før det en liten periode i niende klasse. Ellers har jeg alltid drøyd lengst mulig. Selv ikke før jobb klokken 12 har jeg greid frokost på grunn av uvelhet, og at jeg alltid kaster opp igjen. En blanding av 8 minutters margin og litt stressform er svaret. Glemmer litt av tiden, så den må jeg bli flinkere til å beregne. Heller mer enn for lite. Jeg tenker at så lenge jeg får jobbe det jeg vil, så skal jeg også gjøre alt som må til. Selv det med å få i meg nok. Hva som angår innholdet i måltidene kan diskuteres. Jeg har verken tid eller lyst til å ta del i eller planlegge matinnkjøp. Det blir mamma og pappa sin jobb, og jeg har gitt dem full tillatelse til å handle hva som helst, såfremt jeg likte det FØR jeg ble syk. Det er også noe som vil få betydning for kaloriene og matinntaket mitt ettersom en del lettprodukter forsvinner og en del ”usynlige” kalorier blir innført. Ja, og en del nye påleggsvarianter og middager. Men; det er ingen skremselspropaganda jeg driver med for meg selv. Eller det er jo det, men det later vi som jeg har glemt. Her hjemme har vi alltid hatt et over gjennomsnittet sunt kosthold, da helse er høyt prioritert. Fullkornsprodukter, frukt, grønt, varer med lite sukker og lite mettet fett er å finne i våre skap. Mamma lager middager med de magreste meieriprodukter, uavhengig av om jeg skal spise det eller ei. Altså kan jeg føle meg trygg. Kaloriene er litt mer ymse. Ingen her har kalkulatoren påslått. Den skal også forbli av i mitt hode. 48 kalorier pr hundre gram vs 67 kalorier pr hundre gram. Null betydning. At innholdsfortegnelsen er revet vekk eller at mamma har tilberedt noe uten at jeg har lest deklarasjonen på pakken? Sånt skjer. Skremmende? Tja. Jeg vet ikke. Er mer gira på å komme tilbake til normalen, jeg. Vil heller ha et liv fullt av muligheter. Så sta som nå har jeg aldri vært, og det er den samme staheten som gjorde meg syk som skal gjøre meg frisk!

Helsedirektoratet anbefaler 30 dagers frisk luft hver dag, men jeg vet ikke hvor mye ressurser jeg gidder å bruke på det. Får jeg en tur er det fint. Får jeg det ikke, så overlever jeg. Er man i stående jobb flere timer daglig tror jeg det utgjør nok mosjon, uansett. Ellers tar jeg noen styrkeøvelser i ny og ne for å opprettholde kroppen. Utover det; nada. Null trening. Må bli litt bedre ”shape” først, slik pappa sier. Og vel. Jeg skal dessuten studere juss (helst i Tromsø), og jeg håper det vil skje så fort som mulig. Er ikke karakterene det står på for å si det sånn. Friskere må jeg bli. Bedre fysisk form må jeg ha. Ingen unnskyldning. Grunnlaget er på plass. Det er dette året jeg skal bruke til å bli bra. Ordentlig bra. Ikke perfekt. Nå har jeg alle verdens muligheter. I mens skal jeg nyte dagene. Jeg skal nyte tiden, og elske livet for alt jeg kan fremfor alt jeg ikke kan (for øyeblikket). Avslutter innlegget slik jeg startet det; jobb betyr glede!