Da jeg ble syk påtok jeg meg en ufrivillig rolle. Offerrollen. Hun alle syntes synd på. Hun som ble avhengig av alt og alle. En ugjenkjennelig kopi av meg selv. Hun jeg ikke ville være. Hun jeg overhodet ikke lignet på. Ugjenkjennelig, som jeg sa. Jeg har alltid likt å skille meg ut, men ikke på et sånt grunnlag. Å skille seg ut fordi man evner å være selvstendig er en annen ting enn om man skiller seg ut fordi en sykdom overtar. Kan/vil sammenlignet med må. Jeg har ofte kjent på det. Kjent på det at jeg vil ting. Jeg lar meg ikke overtale. Jeg lar ikke andre ta styringen. Slik er jeg bare ikke. Så har jeg innsett en ting. En viktig ting. Nemlig det at jeg ikke trenger å være erklært frisk (selv om NAV allerede har gjort det) for å jobbe meg ut av offerrollen. Det at jeg sakte men sikkert normaliserer livet er et viktig steg. Et avgjørende et. Ja. For det er normalt å jobbe. Det er normalt å gå på skole/studere. Det er normalt å være venner. Og det er mye mer som er normalt, også.

I slike normale settinger tillater jeg meg selv å være en i mengden. Jeg er en av selgerne på Elkjøp, en av skoleelevene, en i vennegjengen, en hvilken som helst jente på gata, rett og slett. ”Hun syke” er liksom ikke en betegnelse mer. For som mange har sagt før meg; jeg er ikke en sykdom eller en diagnose – jeg har en sykdom og en diagnose. En vesentlig forskjell. En viktig forskjell. Jeg heter jo ikke Madelen Syk Skare Olsen, akkurat. Skal jeg hele tiden lene meg på sykdommen så vil ingen kunne se meg som noe annet. Da vil de dømme meg. Dømme meg som svak. Som så mange ganger tidligere er dette betegnelsen jeg overhodet ikke vil bære. Jeg vil ikke vise meg som svak. Jeg vil vite at jeg har alle verdens ressurser, muligheter og energi. Jeg vil vite at jeg kan utrette noe, at jeg kan være suksessfull og selvsagt vite at jeg evner å nå målene mine. Offerrollen fikk sin motstander tidlig. Nemlig krigeren. Hun som fighter. Hun som brenner så sterkt for noe at ingenting kan vippe henne av pinnen. Det er meg.