Jeg og Madelén – Madelén og jeg.

Forholdet startet for mange år siden. For 22 år siden for å være nøyaktig. Da jeg kom til verden. Allerede den dag startet utviklingen. Utviklingen og veien fram til den jeg i dag har blitt. Siden den gang har jeg hatt et forhold. Et forhold på godt og vondt. De seneste årene mest vondt, dessverre. Jeg snakker om forholdet til meg selv. Eller rettere sagt; hatet til meg selv. Jeg har brukt nesten hele ungdomstiden min (mer enn 1/4 av livet) på å hate meg selv. Hate hvem jeg er. Hate hvordan jeg ser ut. Hate meg selv for ting jeg ikke får til. Hate alt. Rett og slett. Så leser jeg en strofe som får meg til å tenke. I Det Nye er det en artikkel med Jenny Skavlan og mange andre superkvinner. Usminket. Den rene versjonen. Sannheten. Strofen sier; ”Det eneste forholdet du garantert har livet ut, er forholdet du har til deg selv, så sørg for at det er et godt et”. Et godt et, ja. Det hørtes fint ut. Jeg ble så inspirert at jeg stod opp midt på natten og postet en selfie på instagram. For hver likes som tikket inn økte selvtilliten et hakk. Jeg ble nesten litt høy på meg selv, og overvåket profilen 24/7. Sist jeg sjekket klokken var den fem og det var blitt lyst ute. Hva forteller egentlig dette meg? Jo. Det forteller at mitt forhold til meg selv i bunn og grunn baserer seg på andre. Hva andre tenker om meg. Hvordan andre ser på meg. Det er via deres aksept jeg får aksept til meg selv. Ordet selvtillit er et ord jeg forbinder med personen ”Madelén”. Den jenta som er inni. Den jenta som alltid kan prestere. Den jenta som kan gi til alle andre. Det er hun jeg kjenner på. Hun jeg er trygg på. Skikkelsen i speilet er bare en skikkelse. En person jeg sjelden gidder å titte ordentlig på. I-lands problem. Jeg finner bare feil. Enten så er hoppbakkenesen for framtredende, ørene for utstående, halsen for kort eller munnen for stor. Og hvis jeg i tillegg da er så heldig og får anoreksiens tanker svirrende om ”for stor kropp” så har vi vel nådd toppen av kransekaka. Jeg vil så gjerne. Jeg vil så gjerne ha dette gode forholdet til meg selv. Det betyr ikke at jeg må elske meg selv eller bli egotripper, men jeg må lære meg å bli glad i meg selv. Slik pappa så pent sier. Slik han har så pent rett i. Selvaksept altså. Jeg vil aldri komme meg videre ellers. Rett fokus må til!

 Her er forresten en repost av bildet….

 

 

 

  

0 kommentarer

Siste innlegg