Det er tydelig at jeg sovnet et sted mellom 1 og 2 klasse – i den perioden vi skulle velge fag. Engelsk. næringsøkonomi, s-matte og rettslære ble valgene. Det var så vidt jeg hang med (grunnet ortoreksi) gjennom 2 klasse, og jeg angret for at jeg hadde valgt fag jeg måtte jobbe så hardt med. Særlig når mange av vennene mine sklei rett gjennom praksisfagene med femmeren lett i boks. Mens jeg… Jeg jobbet livet av meg for å stå igjen med samme karakter. Og ja, jeg fullførte. Jeg fullførte til jeg stupte. Praktisk talt. Og da jeg trodde jeg var i mål var jeg ikke det. 3 klasse bestod også av programfag. Jeg som kun ville fortsette med rettslære måtte tro om igjen. Et av mine tidligere fag måtte jeg velge, samt at jeg fikk lov til å kjøre på med noe nytt. Jeg valgte media. Da kunne jeg få litt ”pusterom”, samt at jeg kunne gjøre noe litt annerledes og gøy. Journalist har nemlig alltid vært andrevalget hva angår utdanning. Enda bedre var det at læreren faktisk da hadde jobbet som journalist. Interessen og innsatsen min ble det igjen ingenting å si på. Så jeg tok ferdig rettslære og media sammen med de andre fellesfagene som historie, norsk og rle. På to år. Til de som lurte ble resultatene slik; Seks i alt utenom rle (som jeg da merkelig nok presterte til seks i muntlig). Mitt siste programfag ble en tankerunde utenom det vanlige. Ville jeg ha engelsk? Nei. Engelsk er gøy i praksis, men på skolebenken har det aldri vært noen favoritt. Ville jeg ha s-matte? Nei. For det første fikk jeg ikke noe utbytte da jeg ikke behøvde det for videre studier, og for det andre var jeg ikke i nærheten av frisk, fokusert og interessert nok til å forstå det. For det tredje var læreren helt umulig, og jeg fikk aldri ordentlig svar på det jeg lurte på. Flaks at jeg ikke kom opp i eksamen 2 året sier nå jeg. Så da sto jeg der da. Kun næringsøkonomi igjen. Jeg må ærlig si at jeg var negativ. Svært så negativ. Jeg kom meg så vidt helskinnet gjennom regnskapsåret, så hvordan jeg skulle gjøre meg som økonom? Tja. La oss bare si at forhåpningene ikke var større enn 4’er. Og det er elendig til meg å være bare så det er sagt, men det er ikke dermed sagt at jeg ikke har fått dem. Jeg har et par irriterende ”forfølgere” fra 1 klasse. Hvorvidt jeg gidder å gjøre noe med den realitet tviler jeg sterkt på. Å se fremover funker så mye bedre!
Jeg møtte opp i økonomien en augustdag i 2014. Det var 9 andre gutter der pluss meg. Kun det. Læreren kjente jeg ikke. Hadde verken sett eller hørt om han. Økonomi hadde jeg ikke hatt på 5 år. Jeg husket ikke hva dekningsbidrag var en gang. Hadde knapt sett et excelark siden. De fire første ukene var et sant mareritt. Hadde lyst til å gi opp det hele. Samme hva jeg gjorde så forstod jeg ingenting. Jeg spurte og gravde, og sakte men sikkert kom jeg inn i det ved hjelp av notater, mye lesing og intens jobbing. Min første prøve skulle være allerede en måned etterpå, og den fikk jeg 5/6 på. Da var vi i gang, og siden har det bare gått bedre og bedre. Jeg har jobbet grundig med hvert bidige kapittel, og jeg har fått igjen for innsatsen min. Nå sitter jeg her da. Smilet er gigabredt og tårene presser på. Selv om jeg visste det, så er det stort å få bekreftelsen. I dag fortalte nemlig læreren meg at jeg får 6’er. Faktisk den første han noensinne har delt ut i dette faget. Wow. Siste prøve var det ingenting å si på. Ingenting. Ikke så mye som en feil. Jeg kunne ikke gjort det bedre. Herlighet. Jeg er så stolt. Og hvem hadde egentlig tro på meg fra start? Jo. Det var pappa. Pappa sa allerede første skoleuken at jeg ville ta dette lett. Lett var det ikke, men lett skulle det bli. Fordi jeg hang så godt med. Pappa sin tro gikk over til å bli min tro. Min tro gikk over til å bli min interesse, og nå min store glede. Hvis jeg var ruset på glede forrige Tirsdag, så er jeg hvert fall det nå. Da må det være lov å skryte litt. Være litt tilfreds med seg selv. Gi et klapp på skulderen for egen innsats. Hva dette året har gitt meg. Hva dette året har bevist for meg. 4 år eldre har jeg sittet og gjennomført time etter time. Ikke en eneste time fravær. Faktisk ikke en eneste time i løpet av hele tredje klasse. Snakk om vilje.
Jeg hadde et valg; jeg kunne gi opp, eller jeg kunne kjempe meg videre. Jeg valgte å kjempe videre. Jeg valgte å danne et grunnlag for fremtiden. Nå har jeg klart det. Læreren gav meg (som eneste i klassen) valget om å levere inn siste innlevering, og fordi jeg er pliktoppfyllende og ønsker mest mulig trening, sånn i tilfelle eksamen; så heiv jeg meg over den. Praktisk talt. Men som jeg skrev tidligere; sannsynligheten er jo minimal, og mot alle odds skal jeg i teorien ikke komme opp. Så egentlig kan juble i dette sekund. Jeg er meget sikker på at jeg er ferdig med VGS nå. Og ja. Det er faktisk sant. Fullført etter beste evne MED anoreksi. 3 år på mitt 3’dje VGS-år. Hva så? Jeg hater å si det, men; noen ganger må jeg bare ta i mot den hjelp og støtte jeg kan få. Svelge stoltheten for et øyeblikk. Innse at andre vet bedre. Jeg hadde slitt meg fullstendig ut hvis jeg skulle tatt alle fagene over et år. Jeg vet jo det. En slik mulighet var derfor alfa og omega for meg. Det viktigste var å gjennomføre, men jeg skal jo ærlig innrømme at slike gode resultater betyr mye. Kanskje ligger jeg litt bak mine jevnaldrende, men det får så være. Noe må man ofre hvis man skal komme seg videre. Alle steg teller. Jeg poster dette innlegget for å vise at det er mulig. Det er mulig å fullføre hvis man bestemmer seg det. Sykdom er en dum unnskyldning. Faktisk er det ingen unnskyldning. Det er bare en hvilepute altfor mange legger seg på, og det gjør det desto vanskeligere å reise seg. Har man et mål, et ønske eller en ambisjon, så har man også drivkraften som skal til.
