Herlighet. Hvilken glede. Hvilken lykke. Jeg er ferdig. I mål. Finito. Opp klokken 07:45 halvsvimete (noe mitt sovende bilde på instagram fint kunne bekrefte), men det skulle allikevel ikke stå på fornuften. Jeg husket både å ta med meg sittepute, saft og ørepropper. Førstnevnte var gull. For det første sliter jeg med osteoporose (som en av mange symptomer på anoreksien), for det andre har jeg pådratt meg en forstrekning i nedre del av korsryggen, og for det tredje har jeg tidligere slitt dagesvis med kramper etter de foregående fagdagene. Stolene på skolen er så steinharde. Særlig for en knoklete en som meg. Drikke og ørepropper derimot er selvskreven. Så mye som litt hosting er nok til at jeg irriterer meg. Det er ingen hemmelighet at jeg er en tyrann om morgenen, noe som fint kan bekreftes fra mine medsammensvorne. Alt som irriterer mindre er et plusstegn i boka. Det er for så vidt sjelden det blir så tidlig som dette, så jeg skal ikke klage. Er nok bare uvant. Jeg har tross alt hentet inn noen timer søvn etter jeg kom hjem. Det hjelper på det meste, og særlig humør. Humøret er desto bedre av det faktum og den realitet at siste fagdag ved Horten VGS er over. Jeg har ytt all min innsats og mer kan jeg ikke gjøre før karakteren i økonomi er satt.  Jeg sitter her nokså trøtt, overlykkelig og med blandede følelser. Prøven (min siste prøve i år) gikk kjempefint. Akkurat som forventet. Og hva forventet jeg? Det kan vel alle andre enn meg svare på. Haha. Håper bare ingenting kan rasere det grunnlaget jeg nå har bygget opp. Jeg brukte tross alt to timer på å google informasjon og sette meg inn i bedriften i forkant, og da i tillegg til alt jeg har lest, gjort haugevis av oppgaver og rablet ned alt mulig relevant og urelevant. Jeg har virkelig lagt ned innsats. Og ja, jeg fikk behov for det meste. All oppgavetrening og lesing i forkant sparte meg for mye tid, og det jeg fant ut om bedriften hjalp meg til å begrunne svarene godt. Nei. Jeg underdriver når jeg sier kjempefint. Megastrålende eller superbra beskriver nok bedre. Det skal godt gjøres å finne noen feil, og det skal godt gjøres at læreren kan kicke på noe som helst på min 25 siders (5000 ords) besvarelse. Regnet til og med over alt manuelt i tilfelle modellen skulle bestemme seg for å levere meg noen artige tall.

Jeg har helt klart fått noe igjen, og akkurat det skulle bare mangle. Over en måned innestengt på sitt eget rom. Skal en være litt ironisk og dramatisk samtidig. Kanskje er jeg nærmest utdannet økonom her jeg sitter? Det føles i alle fall slik. Måtte som sagt utslaget bli tilsvarende. Disiplin er det nemlig ikke mangel på hos denne frøkena. Nå er det kanskje like greit at det er over. Ingen tvil om at det koster å prestere, men for mitt vedkommende hadde det koster det mer å angre. Jeg bruker langt mer krefter, tid og energi om jeg skal tenke på hva jeg kunne gjort annerledes/bedre framfor å prestere mitt beste når det gjelder. Kanskje høres det ut som et press for noen, men jeg sitter ikke igjen med en slik oppfattelse. Hele livet har jeg nemlig vært vant til å sette mål og krav til meg selv. Jeg har vært vant til å ta selvstendige beslutninger basert på hva jeg mener er riktig. Det er ingen sykdom i verden som kan påvirke meg der, og dermed var det eneste riktige å gå ”all inn” for skole. Sier jeg noe, så blir det sånn. Med et par år ekstra har jeg nok overgått resultatene en smule, men aldri mer enn at ”mitt beste er godt nok”. Det blir spennende å se hva som skjer….

21 April har stått plantet i hodet mitt siden skolestart i August. Denne siste (og viktigste) prøven var min siste ”bekymring”, og nå finnes det ingenting i verden jeg kan gjøre for å forbedre eller forverre noe som helst. Derfor; bort med bekymringer. I alle fall for en periode. De er det for mange av i hverdagen uansett. Jeg får ta ting litt som det kommer. Eksamen ser unnsansynlig ut for mitt vedkommende, så vi legger den delen på is inntil videre. Nå får jeg endelig tid til å lande litt, nyte finværet og roe ned. Jeg skal utnytte det, for hvem vet hvor lenge det varer? Hvor lang tid det tar før stresset innhenter meg og jeg er i gang med nye prosjekter og massiv planlegging? Jeg vet ikke, jeg. Men faktisk er det greit sånn. Det er helt greit å kjenne at jeg har ressurser på andre områder. Det er helt greit at jeg bruker tiden min til noe som ikke innebærer Excel. Til å begynne med må den inngrodde skrotten leve litt. Litt oftere enn at den passerer terskelen to ganger daglig. Litt mer sosialt liv. Litt mer ting jeg liker. Og hvem vet; kanskje enda litt lenger utenfor komfortsonen? Faktisk var det første gang jeg skrev det ordet uten å få frysninger. Jøss. Jeg er tydeligvis bare så sinnsykt gira på alt mulig. Det føles som adrenalinet står ut av meg, og energinivået ingen ende vil ta. Optimisten har aldri vært sterkere. Tanken om at VGS på papiret nærmer seg slutten – ja, det åpner alle muligheter. Alle. Det er derfor jeg føler at denne ”være syk greia” ikke er verdt det. Har liksom ikke tid. Jeg merker at jeg nesten har nådd 100% kampvilje, og jeg merker at jeg ikke er redd for å komme dit heller….