Tusen takk

Det er sjelden jeg bruker bloggen min til takkeinnlegg, men her gjør jeg et unntak. Jeg sitter med tårer i øyekroken, fordi jeg er rørt. Rørt over folk som bryr seg. Etter mine to siste innlegg har ikke tilbakemeldingene og unnskyldningene latt vente på seg. Det er fantastisk å høre at min blogg både motiverer, inspirerer og kan virke støttende for andre. Selv om det er trist at folk har opplevd (opplever) avvisning, så er det i det minste positivt at man ikke er alene. Det er jo denne ensomheten som er så uendelig vond. Faktisk har jeg hittil brukt fire timer på å svare alle sammen. Tid som absolutt var verdt det. Jeg må samtidig rette en stor ydmyk takk til alle som sender meg unnskyldninger eller føler seg så truffet at jeg blir invitert med hit og dit. Det var jeg virkelig ikke ute etter, og jeg ville ikke at noen skulle kjenne seg presset til å ”blidgjøre meg”. Ingen skal føle skyld. Fortid er fortid. Jeg bærer som sagt ikke noe bitterhet eller nag. Jeg er bare en jente som behøvde litt klarhet ved å lufte tankene sine. Komme seg enda litt videre. Bloggen er en offentlig arena, men også mitt private sted. Jeg er ærlig. Jeg er åpen. Jeg forteller om det som er sårt, vanskelig og som til tider kan kvalifiseres som meget skambelagt. Men; ting skal ikke alltid være svartmalt. Jeg forteller jo også om det som motiverer meg eller gir meg glede og lykke i hverdagen. Ja, i livet generelt. Jeg forteller om en tro, men også et genuint håp om en bedre fremtid. Optimisten i meg er det ingenting å si på. Den står fjellstøtt uansett hvor mye motgang jeg måtte oppleve… 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg