Friskere?

Tross lite kroppslig endring får jeg stadig høre at jeg ser friskere ut. Jeg får til og med gratulasjoner før jeg rekker å reagere. De ser en helt annen person. En langt friskere en enn hun som så vidt klarte å stå oppreist. Tja. Både enig og uenig. Jeg innrømmer at jeg har mine dager. Dårlige dager. Gode dager. Dager hvor alt er helt ok. Blekt fjes og påklistret smil eller glødende kinn og smilehull. Sistnevnte er vel den som forekommer oftest. Den masken jeg helst liker å bruke. Hvorfor? Jo, fordi jeg føler livet gir mening. Jeg føler jeg gjør noe meningsfullt. Kanskje ikke hver dag, men nok til at helheten blir riktig. Jeg kjemper og jeg kommer meg videre. Ting er langt mer forutsigbart, og jeg har en sti jeg ser foran meg. Hvert trinn vises for hvert nye steg jeg tar. Ganske fascinerende i grunn. Det er som om håpet jeg hadde har gått over til å bli troen jeg har. Den troen som er reell, og som faktisk beviser at det er mulig. Jeg ser ikke bilder lenger uten å tenke. Jeg leser ikke tekster lenger uten å forstå. Jeg ser bildene eller leser tekstene, og da oppstår det følelser. Enten jeg blir emosjonell og på kanten til å grine, ”nærmest knivstukket”, apatisk eller overveldende lykkelig.

 

Heldig for meg ble jeg aldri hun som virkelig ”så syk ut”. Jeg ble født med et rundt tallerkenansikt som har tatt lite skade av anoreksien sånn sett. Uff. Tenk hvor innhulet jeg hadde blitt hvis ikke. Mamma bemerker stadig det. Hvor heldig jeg var som fikk et så pent rundt ansikt. Selv har jeg aldri vært særlig glad for det, men men. Enig eller ei. Selv om det ikke var valgfritt så har det hatt sine fordeler. Når folk kun ser ansiktet mitt, så ser de ikke at jeg er syk. Med mindre de vet det. Da er det liksom som om anoreksiøynene bor der og tegnene plutselig kommer fram. Det er rart med det ”en vet” kontra det en ”ikke vet”. Så hjelper det jo betydelig at jeg er god til å skjule sykdommen. Tynn, ja, det er jeg. Livsglad, det er jeg også. I tillegg til utadvendt, sosial og ellers ganske flink til å te meg normalt. Jeg er nemlig såpass klar over feilene og tvangshandlingene mine. Såpass klar at jeg ikke gjør dem offentlig. Jeg gråter ikke offentlig. Jeg virker ikke utålmodig offentlig. Jeg har ikke humørsvigninger offentlig. De som ikke visste, de får kanskje heller aldri vite, med mindre de spør meg. De kjente meg ikke som frisk Madelén, og har ingen sammenligningsgrunnlag. Sånn sånn er det.

 

 

 

  

0 kommentarer

Siste innlegg