Jeg må virkelig bli flinkere til å spise middager – i ordets rette forstand. Noe annet enn pepperkaker og proteinbarer, riktig nok. Selv om det helt klart frister mest. Så langt har jeg ikke spist en eneste ”middag” i hele 2015, og med tanke på helsen så bør det gjøres noe med. Jeg får i meg samme antall kalorier uavhengig om maten er ”middag” eller ei, men jeg vet at det antall proteiner og ellers næring som befinner seg i en middag, er langt under hva kroppen min trenger. Jeg går tross alt på graviditetstilskudd i form av folsyre nettopp på grunn av dette. Latterlig som det er tragisk. Så; hvordan løse dette? Jo. Jeg kjører på med en skikkelig middagsuke. Mamma og Aleksander er nordpå – og i den anledning ser jeg min mulighet til å utfordre meg selv ved hjelp/selskap av pappa. Ja, rettere sagt rundt middager. Minst annenhver dag er målet. Vi har en plan for hva vi vil spise, og vi har en plan på at vi skal spise det samme samtidig. Det blir ulikt tilberedt kylling og fisk i første omgang (beskriver det matmessige her for å gi ideer til andre som ”må begynne et sted”). Selv om det er rimelig mat, så er det også fearfood for meg. Nettopp fordi det er mat jeg spiste før jeg ble syk. Tanken på ”mat før jeg ble syk”. Isj. Jeg grøsser litt der må jeg innrømme. Dessuten er det ordet middag og varm mat som blir det som er uvant. Uvant for meg er utenfor komfortsonen, så bare det er utfordrende nok. Men; utfordringer må en gjennom. Jo flere, jo bedre. Målet er at etter hvert hele familien skal spise middager på kjøkkenet sammen, så da ser jeg dette som en god begynnelse. I morgen er vi i gang….
Jeg sverger på at det beste jeg visste før jeg ble syk var Vesterålens fiskeboller i hvit saus, og herregud som jeg skammer meg når jeg skriver det. Hvit saus. Hallo anoreksi. Jeg har aldri vært noe særlig sausemenneske, men akkurat når det gjelder fiskeboller så er det vel så å si smaken i sausen som komplimenterer og gjør retten perfekt i sin smak. På skolekjøkkenet var jeg den eneste som jublet da vi fikk dette på menyen. Den eneste som spiste det også, for så vidt. Etter jeg ble syk ble den type sausekalorimiddag forbudt. For vel; jeg måtte ha sausen til fiskeboller. Bollene i seg selv er så kjedelige, tørre og veldig ”nakne” på smak. Tror jeg. Kunne ikke tenkt meg å spise boller i fiskebollevann akkurat. Det sier seg selv når man lukter oppi boksen. Jeg har spist fiskeboller en gang etter jeg ble syk, og da med en egenkomponert saus, og det er denne jeg igjen skal prøve på. En nokså sunn saus basert på soyamelk, fullkornsmel og et lass med karri. Den fungerte en gang, så da gjør den forhåpentligvis det nå også.
Mens andre (også min familie) spiste taco og pizza på lørdagskvelden ville jeg aller helst ha Elias fiskegrateng (med utplukket makaroni) som helgemiddag. Dette pågikk så å si fra 4 klasse og tom 8 klasse. Da Eliasgratengen forsvant fra butikkhyllene ble derfor skuffelsen stor. Jeg googlet meg febrilsk gjennom nettet etter noe liknende og kom over Grete Roede sin oppskrift. Ikke fordi jeg var ute etter en sunn variant den gang, men fordi kresne meg måtte ha den mest mulig naturell. Med noen kjappe endringer komponerte jeg min egne variant – basert på brokkoli og hvit fisk – samt knekkebrødstrøss på toppen. En middag også de andre i familien spiste, vel og merke. Dette spiste jeg også etter jeg ble syk, men på grunn av hat til kjøkkenet har jeg ikke orket å ta meg tid til å lage den. Vel. Vi får se hvordan det går nå. Jeg har troa.
Jeg spiste lite gryteretter før jeg ble syk, men på grunn av variasjon og at middagene ikke skulle bli for kjedelige så måtte jeg bare introdusere meg selv for andre valgalternativer. På butikken fant jeg ut av det. Posene med biff stroganof hadde relativt lite grønnsaksbiter i seg, og føltes som en sikker vinner. Jeg sper ut pulveret med vann og har oppi kyllingkjøttdeig og favorittposegrønnsakene + litt for mye salt. Sorry Hellstrøm. Det enkle er for meg det beste.
Foreløpig er dette hva jeg (vi) har satt opp til den kommende uken. Det skremmer meg litt å tenke på, men på en annen måte er jeg uredd også. Jeg vet at dette er veien å gå. Den normale veien. Det føles faktisk godt. Ikke minst å komme tilbake til normale middagstider. En annen ting som er utfordrende er hva jeg får i meg. De ”syndige” kaloriene. Innholdet i gratenger, gryter og sauseretter er noe av det vanskeligste å beregne, og derfor noe av det mest skremmende jeg som anorektiker kan utsettes for. Jeg spiser variert, men totalt sett går det daglig i det samme, så derfor teller jeg ikke kalorier. Det har jeg ikke gjort på årevis. Det er naturligvis hvorfor jeg nå akter å droppe tellingen selv om disse middagsrettene ikke inngår i min vante kost. Jeg får bare stole på meg selv, og ta en porsjon som ser grei ut. Om jeg får i meg mer eller mindre enn jeg pleier har null å si. Noen dager fra eller til spiller jo ingen rolle på helheten. En må bare prøve. Enten lykkes man, eller så mislykkes man. Så enkelt. For ærlig talt; Hva er det verste som kan skje? Det er jo først når jeg dropper kjøkkenvekta, og ser bort fra varedeklarasjoner at jeg faktisk frigir meg fra tvang og syke tanker. Det er slik en normal og frisk Madelen må fungere, så hvorfor ikke?
Mange tenker kanskje at det er snodig å blogge om noe slikt som dette, og det er jeg enig i. Nettopp fordi middag er altfor vanlig i et normalt kosthold. Jeg forsvarer allikevel meg selv her, fordi jeg tross alt har vært såpass langt utenfor denne delen ved normalt kosthold, og det i flere år. Ting er ikke gjort på dagen. Små steg må til. A, B, C – ikke Å. Der er jeg ikke enda, men dit kommer jeg. Først og fremst fordi jeg har tro, men også fordi jeg har opparbeidet styrke og motivasjon til å nå dit. Jeg føler dessuten jeg beviser mitt når jeg blogger så langt utenfor komfortsonen som nå. Er det noe jeg avskyr å blogge om så er det nettopp mat. Eller verre; forventinger til meg selv omkring mat. På slutten av innlegget må jeg samtidig nevne en ting. Mulig jeg ble litt vel ivrig da jeg startet skrivingen. Tittelen på innlegget heter kun ”helvettesuka” for å understreke at det er utfordringer jeg skal gjennom. Anoretisk sett. De er riktig nok av fri vilje, og på ”fri tvang”, men selvfølgelig ingenting jeg griner over. Både fordi jeg vet at jeg jobber meg videre, men også fordi jeg vet at jeg har trygge, gode pappa ved min side. Ja, det ser jeg jo fram mot. Sitte til bords med han og skravle om alt og ingenting. Nyte kjøkkenet for alt det er verdt. Mimre tilbake til barndommens smaker. Okei. Den var kanskje litt på kanten. Et steg om gangen, frøken utålmodig. Fokuset behøver ikke kun omhandle det som er spiselig. Jeg er ikke ute etter smaksopplevelsen akkurat. For meg er det det sosiale og rutinemessige som betyr noe. Ja, for det skal bli riktig så hyggelig at jeg og pappa får masse egentid sammen. Jeg trenger ikke psykolog Olsen for øyeblikket, men jeg benytter han gjerne når det er ledig tid. Ja, til alt annet også. En god luftetur, en hyggelig film eller en runde med karaokemaskinen slår også bra an. Pluss at vi skal se sinnsykt mye på ski-VM. Så ja; dette vil bli en kjempefin uke! Madelén og pappa = superteam.
