2014 startet på verst tenkelige måte med et dødsfall i familien, og jeg ble ufrivillig vitne til min første begravelse. Heldigvis var det ikke i nærmeste familie, men dog tok det tid å komme seg over sjokket. Alt jeg følte var en eneste stor tomhet, der det i flere uker var som om jeg eksisterte, men ikke levde. Nesten samme følelsen som jeg hadde med anoreksien de månedene før jeg ble innlagt. Det tok som sagt tid å bearbeide seg selv, og før eller siden måtte jeg videre. Jeg kunne ikke fortsette i en verden blandet av sorg og komatilstand der følelsene var i berg- og dalbane og jeg glemte alt mulig. Da ville depresjonen tatt meg før eller siden. Som man sier så ”leger tiden alle sår” og jeg kom meg mer eller mindre tilbake i ”hverdagens rutiner”. Klar for mitt første private tannlegebesøk, påskefeiring med familien, eksamensinnspurt og min første festival. Sommerferien foruten om masse cabrioletkjøring, ble erstattet til fordel for noe bedre. Ja, for det var i denne perioden vi kom i gang med prosjekt ”kjøkkendrømmen”. Familiens beste investering noensinne. Halvåret etterpå, i starten av Desember var vårt nye kjøkken en realitet, og aldri før har vi vært mer samlet som familie enn nå.
Tross en tung begynnelse har 2014 vært et givende år for både meg og familien. Et år for mestring og personlig utvikling vil jeg si. Vi har utrettet mye, og kan alle være stolte av felles framgang. Samtidig har året bydd på sine utfordringer, uten at det har satt noen stopper for noen av oss. Faktisk er vi blitt langt mer styrket som familie. Enda mer enn før sykdommen kom inn i bildet, til og med. Selv har jeg innfridd etter beste evne. Jeg har mestret skolen optimalt og står igjen med et supert vitnemål. Jeg har gjort alt jeg kan for å bevare mine sosiale antenner, der jeg har jobbet som jeg orker og ellers fått til vennebesøk/treff flere ganger ukentlig. Samt at jeg har tatt vare på meg selv da jeg har unngått ytterligere helseplager og skader, stresset ned og tatt de pauser som trengs.
Perfeksjonisten i meg skurrer allikevel litt. Alt er ikke oppnådd. Selvfølgelig burde jeg satt inn et ekstra gir. Kreftene skulle trolig vært fordelt litt annerledes. Det er ikke til å spøke med sykdom. Jeg er fremdeles undervektig og diagnostisert med anoreksi. Sammenlignet med de foregående årene har jeg nok trolig fokusert litt (altfor) lite på den biten. Misforstå meg rett. Jeg har forsøkt og jobbet på, bare ikke hardt nok. Istedenfor har jeg prioritert ting der og da, eller rettere sagt; det som gav kortvarig glede. Samtidig som jeg ikke har følt at jeg har hatt tid. Dagene har gått i ett og jeg har ikke hatt kapasitet til å kjempe så mye som jeg skulle ønske på det området. Beklageligvis. Et sted falt dessuten rutinene litt ut. Sove for lenge. Legge seg for sent. Spise når det er ledig tid. Tja. En kan skylde på som mangt, men jeg vet at det kun er latskap og apatiske holdninger det går på. Jo, og det at jeg ikke har orket/giddet å forholde meg til flere ting av gangen. Så enkelt, så dumt. Hva som gjør godt for sjelen er ikke nødvendigvis hva som gjør godt for kroppslig bedring. Det sier seg litt selv. På en annen side skal jeg ikke kritisere meg selv for mye heller. Det er aldri bra. Når en sliter med psykisk sykdom er det trolig det siste en bør gjøre. Jeg har nevnt mye bra med henhold til utvikling og mestring, og jeg har nok en gang kommet meg gjennom året. Selv om det ikke betyr en frisk Madelén, så betyr det en takknemlig og glad Madelén. Jeg har hatt et veldig bra år hvor jeg har opparbeidet erfaringer og opplevelser jeg aldri ville vært foruten. Jeg har blitt kjent med nye mennesker, og jeg har åpnet meg mer for de rundt meg. Jeg har igjen blitt en del av familien. Det er ikke nødvendigvis bare kroppslig utvikling som skal til. Det å jobbe med seg selv er tøft og krevende nok, så utfra det skal jeg faktisk si meg godt fornøyd. Den ekstra innsatsen må jeg bare glemme. For sent å angre. 2014 er straks historie, og jeg er klar for 2015. Sannsynligvis sterkere enn noen sinne!
(Brukt bilder om igjen da de skulle passe til innlegg)
