Det har vært en hektisk periode siden August – noe jeg ikke legger skjul på. Mye stress har preget hverdagen med skole, venner, jobb og kjøkkenbygging. Kanskje litt mer enn forventet. Et sted planla jeg så mye at jeg ble superstresset, og et annet sted planla jeg så lite at jeg ble stresset av at jeg fikk for liten tid til å organisere alt. Den mellomtingen har ikke vært lett å finne. Det skyldes nok min ubesluttsomhet og evne til at ting må bli gjort. Helst der og da. Helst med mer krefter enn opparbeidet. Noen ganger har jeg måttet ta meg selv i nakkeskinnet og heller akseptere at nei er et svar, at perfeksjon ikke nytter og at utsettelse er en mulighet. Som om det var enkelt. Vel. Av og til må en trosse seg selv litt, og gjøre det som totalt sett fungerer i lengden. Både med tanke på den psykiske og fysiske helse, men også med tanke på de en omgås med. Til en viss grad føler jeg at jeg lykkes. Jeg har virkelig jobbet med meg selv, prioritert fornuftig og tatt ansvar. På ordentlig. Jeg har satt av tid, rushet ned og vært tålmodig. Jeg har både hatt og vist et bedre humør, og jeg har sett muligheter framfor begrensninger. Selvfølgelig kan en bli flinkere, men tross det; positivitet lenge leve…
Nå er det godt å lande litt. En pause fra hverdagen der Madelén kan prioriteres 100%. Det trengs, selv om det ikke kjennes sånn. På vitnemålet for denne termin vil det stå karakteren 6. Jammen fikk læreren rett. Til min store og gledelige overraskelse. Jeg er så stolt og overveldet. Før skolestart skrev jeg noe sånt som ”så lenge jeg gjør mitt beste kan det være det samme”. I og med at jeg ikke hadde hatt økonomi på 5 år så viste jeg ikke hva som var realistisk med tanke på måloppnåelse. Til å begynne med var alt en utfordring og jeg fortvilet meg gjennom notater fra boken uten å få noe som helst igjen. Alt virket så håpløst og umulig. Å stryke var det eneste jeg måtte unngå. Vel. Et sted knakk koden, og jeg mestret oppgave på oppgave uten fasit. Teorien jeg leste gav mening, og økonominyhetene ble et must å følge med på. Ting har absolutt gått bedre enn forventet – det vil jeg si. Samtidig som jeg på mange måter har bevist at jeg hadde de evnene som skulle til. Slik pappa alltid har sagt, men som jeg ikke har våget å tro på. Kanskje skal jeg slutte å undervurdere meg selv? Det handler jo kun om viljestyrke og interesse – to ting som permanent bor i meg. Syk eller ei. Jeg begynner å se en vei nå. Dag for dag skimter jeg fremtiden og det som en dag skal utgjøre mitt liv. Alt kan bare bli bedre. Ting går ikke lenger under beskrivelsen ”håp”. Troen blir sterkere for hver dag som går, og det friske liv er definitivt min største motivasjon!
