Sykdom i seg selv er sårt. Mye følelser i spinn. Tanker som surrer. Mange involvert. En sykdom kommer aldri alene. Faktisk rammer den bare et fåtall av dem som den i realiteten fysisk skader. Jeg var offeret. Det var jeg som fikk anoreksi, mens det var mamma og pappa som ble sykemeldt. Det var jeg som fikk anoreksi, mens det var broren min som ble den usikre. Det var jeg som fikk anoreksi, mens det var besteforeldrene mine som ikke fikk sove om nettene. Slik kunne jeg fortsatt. Det er kanskje jeg som er den syke, men av og til kan det virke som mine pårørende har overtatt mye av smertene, følelsene og tankene. Så mye fortvilelse. Så mye frustrasjon. Det føles ikke godt. Selvsagt gjør det ikke det. Vite at andre bærer på en sorg fordi jeg er syk. Som den samvittighetsfulle personen jeg er, så burde det ikke vært slik. Overhodet ikke. Jeg skulle så gjerne….. men; så var det denne sykdommen da. Den tok litt mer tid enn vi trodde!
