Det ble en hjemmehøstferie på meg, og det angrer jeg ikke på. Det å ta en pause fra hverdagen er en pause fra hverdagen – samme hvor jeg er. Batteriene er ladet opp og jeg kjenner meg mer enn klar for høst og vinter. Boblejakka er til og med funnet fram. Brukt er den også. Tidligst i formiddag. Jeg merket godt den overgangen fra varmt til en del kaldere kan man si. Er man frysepinn fra før – ja, da blir man hvert fall frysepinn med mindre isolasjon på kroppen… Det skal sies – men nok om det. Jeg oppsummerer heller ved å si at høstferien var veldig bra, familievennlig og fylt til randen av økonomijobbing. Må nesten skryte litt av meg selv, der. Frivillig er faktisk noe jeg er god på. Å vite at man kan sammenlignet med at man må er noe jeg liker. Det blir for så vidt ”må” til slutt allikevel….

I dette tilfellet en stor innlevering, en stor heldagsprøve og en teoriprøve. Innleveringen fikk jeg i dag, mens de to sistnevnte venter neste uke. Fem kapitler. Sånt resulterer i jobbing. Intet mindre enn et par timers jobb hver dag. Ikke for å slite meg ut, men for å holde meg inni ”gamet”. Jeg har jo bare dette ene faget – en gylden mulighet for min del. Konsentrasjon på et område er absolutt fornuftig. Nødvendig, mener jeg. Helt klart en stor faktor til at næringsøkonomien går så bra, og at jeg orker å jobbe så mye som jeg gjør. Ja, for det føltes herlig år repetere litt igjen, og enda mer herlig føltes det at jeg faktisk forstår omtrent alt – mer eller mindre. Sånt gjør meg stolt. Jeg blir nemlig oppgitt når jeg ikke skjønner, men det er dermed ikke sagt at jeg gir opp. Jeg leter til jeg finner svar. Knoter og vrir hjernen. ”Tålmodig” som jeg har blitt.. Om det er googling eller kalkulering er det samme. Tidligere var jeg litt mer sånn at hvis jeg ikke forsto, så orket jeg ikke å bruke tid på det. Det ble for slitsomt. For krevende i forhold til konsentrasjonen. Nå derimot merker jeg at mange av mine gode og friske egenskaper er på vei tilbake. Ting skjer i et fornuftig tempo, i en fornuftig mengde og med en fornuftig innsats. Sett fra min side. Drivkraft, ståpåvilje og iver har jeg full kontroll på, selv om det er lite som skal til før det bikker over. Det vet jeg. Ja, for jeg har blitt litt farlig glad i dette faget. Det er nesten så jeg koser meg når jeg bryner meg på utfordrende oppgaver. Bare nesten. Jeg trives i min egne boble. I min egne tilværelse. Altfor godt. Plutselig er tre-fire timer forsvunnet sånn helt ut av det blå. Fokus, altså. Det må til. Oppi alt dette kommer jo også forventningene. Jeg sa at så lenge jeg gjorde mitt beste så er jeg fornøyd – og det stemmer fremdeles. Det er bare at jeg merker lettere nå om jeg faktisk har gjort mitt beste, eller kunne ytt litt ekstra. Den samvittigheten der. Skillet mellom god nok og faktisk god nok. Kunne noe vært bedre? Ikke helt enkelt det der. Særlig også når læreren har høyere forventinger enn hva jeg selv til tider tør å ha. Jeg angrer ikke for at jeg oppfører meg som en nysgjerrig, klok og hardtarbeidende elev – men det synes jo. Allerede etter fire uker kom strofen; ”Ja, om du vil kan du absolutt klare å få seks i dette faget”. Som om det skal få meg til å ta til takke med hva som helst. Jeg blir bare ekstra motivert. Skikkelig lysten på å prestere. Oppnå resultater. Som jeg sa; Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan.  Retter sagt; vil. Fordi jeg vet jeg har ressurser til det. Uten at det skal høres for sykt ut. En del av meg trenger denne feedbacken. Vite at jeg kommer videre. Mestring er det som bygger selvtillit. Og tro meg; jeg trenger all den selvtillit jeg kan få. Særlig de dagene sykdommen er litt ekstra på angrepssiden. Da trenger jeg og minnes at jeg faktisk er bra nok, god nok og flink nok. At jeg kan klare det jeg vil. Optimist – lenge leve!