Hver uke er ser jeg fantastiske mennesker som blottlegger livet sitt på tv. Fordi de lever/har levd i feil kropp. Jeg trodde aldri jeg skulle se et slikt program. Rett og slett av fare for å bli trigget eller deprimert over å se at ”andre ikke har det bra” eller ”ikke er bra nok” – og av den grunn føler de må gjøre endringer. Vel. Der tok jeg feil. Her går det ikke på perfeksjonisme om å bli penest. I programmet ser jeg håp. Jeg ser drømmer og jeg ser folk som har tro på det bedre. For det finnes. Gjør det ikke? Jo, det er nettopp hva det gjør. Noe jeg er hjertens glad og takknemlig for. Det er mye jeg kan trekke fram her. En rekke faktorer former og gir meg økt selvtillit, men tilbake til overskriften; jeg bor i rett kropp og her akter jeg å være. Det er en kvinne jeg skal være, og det er en kvinne jeg skal bli. Ulempene som medfølger må jeg bare svelge. Alternativet er ikke et alternativ. Sminke, rettetang og feminine snitt hører til min hverdag. Kjole og høye heler følger med på fest. Jeg viser gjerne frem mine feminine sider, og blunker litt ekstra til guttene. Ja, for det er kun mannfolk jeg tiltrekkes av. Jeg kan ingenting annet enn å juble den dagen drømmemannen omsider dukker opp. Den dagen noen elsker meg for den jeg er – som jeg kan elske tilbake. Helt frivillig. Det vet jeg at jeg trenger. Kanskje mer enn jeg tror?
Det finnes ingenting i verden som kan endre på jenta i meg. Hun er jeg stolt av. Jeg ler når jeg leser tilbake på dagbokinnlegget jeg skrev i 2010. La meg sitere; ”om jeg fikk en guttekropp ville jeg sluppet disse puppene, og jeg ville hatt en rett-opp-ned-kropp” Resten av innlegget forblir lagret i mitt arkiv. Det blir for latterlig, komisk og frustrerende å dele. Tenk om du var storebroren min, Madelen? Husker du at du ville bli det? Haha. Aleksander glemmer ingenting. Gutten har en superhukommelse. Så skal en ting sies: Uten sykdommen hadde aldri en slik tanke inntruffet. Jeg var bare ekstremt sår og var for påvirkninger fra alt og alle. Ingenting var bra nok. Jeg var aldri bra nok. Hva, hvis, om, dersom? Ble jeg bedre som gutt? Ikke minst; ville jeg bli frisk? Nei. Det tror jeg faktisk ikke at jeg ville blitt. Ikke tror jeg at jeg hadde gjennomført hormonbehandlinger og operasjoner heller. Tomme ord. Tomme løfter. Trusler. Men en kan jo fundere, og jeg vet at det ikke hadde hjulpet. Det er i hodet det sitter. Ikke utenpå. Konklusjonen er dermed enkel. Ingenting skal endres på. Sykdommen herset bare enormt med meg. Det er utrolig hvor mye den faktisk fikk hjernen til å tro. Overbevisende. Ja, det skal være sikkert, men null fornuft – det er enda mer sikkert.
