Jeg har alltid vært en meget sta, stresset og utålmodig frøken. Helst skal ting skje når det passer meg, og helst skal det skje slik jeg forventer at de skjer. Jeg kan ikke akkurat si at disse ”egenskapene” har blitt positivt styrket med årene. Etter jeg ble syk har solstrålehumøret gått i berg og dalbane, og tålmodigheten har oftest vært lik null. Blir jeg først sint, så er jeg langsint, og mister jeg først tålmodigheten så tar det tid før bena igjen er plantet på jorden. Bedre blir det ikke hvis jeg utsettes eller utsetter meg selv for disse irritasjonsmomentene;
* Når noen som er sykere enn meg leker overlege ved at de tror de vet hva som er best for meg. Sykt provoserende og nedverdigende!
* Når noen stiller spørsmål som de ikke behøver svar på.
* Når jeg føler meg feit i alt jeg tar på, og må bruke evigheter for å finne et ok antrekk.
* Når jeg ikke får sove, fordi jeg har haugevis av tanker i hodet. (Ofte ideer til blogginnlegg)
* Når jeg bare MÅ stå opp om natten (oftest fordi jeg har drukket for mye på kvelden), men egentlig ikke orker.
* Når knoklene ”knekkes tilbake” av seg selv, fordi jeg har glemt (ikke giddet) å tøye tidligere på dagen.
* Når teen er varm, men rekker å bli kald i minuttene fra pc’en starter til jeg har noe å se på.
* Når jeg brenner lompene mine. (Skjer 90% av gangene)
* Når andre legger igjen mat bevisst eller ubevisst. (Hvorfor ikke bare ta for lite eller nok med en gang?)
* Når jeg skader meg selv (ikke bevisst, men som i tryning eller liknende) og ender opp med ribbeinsbrudd, forstuelser og liknende grunnet svakt skjelett.
* Når usikkerheten rundt sykdommen får meg til å takke nei til ting jeg egentlig hadde lyst til.
* Når jeg bruker energi på å tenke over alt som er feil, og misunner vennene mine som har ”kommet så langt i livet”.
* Når jeg er for sliten, men ikke villig til å innrømme (vise) det og dermed kjører meg selv på bunn.
* Når håret blir pistrete og huden blek, og jeg føler jeg ikke greier å se ”levende ut” samme hva jeg gjør. (Særlig om vinteren)
* Når noen tar bilder av meg, og jeg omtrent havner på gråten av å se kroppen min.
* Når instagram klikker.
* Når batteriene i kjøkkenvekta er oppbrukt.
* Når folk ringer titalls ganger, og jeg ikke orker å ta hjemmetelefonen.
* Når folk plutselig kommer på kjøkkenet samtidig som jeg lager mat.
* Når planene og tidspunktene plutselig må endres. (eks; noen avlyser, været, andre ting som må prioriteres, osv)
* Når jeg skal rekke tusen ting, men ikke aner hvordan…
Haha. Jeg må le av meg selv… Dette viser nok hvor lett jeg faktisk lar provosere.. Til advarsel? Neida. En får bare ta meg med en klype salt, men altså; dette er verken en rettesnor eller veiledning for ”hvordan være sammen med Madelén”. Bare noe morsom funfacts jeg rablet ned – i den forstand av å se hvor sykdomsberettiget irritasjonen min egentlig er. Jeg har ikke ord for hvor mye temperament som av og til oppholder seg i kroppen min. Noen ganger må det ut, mens andre ganger klarer jeg å holde maska. Utad er jeg nemlig blid og positiv – som oftest. Om jeg er kjempesliten, unormalt trøtt eller har en dårlig dag så er det sjelden folk legger merke til det, og sånn skal det jo være!
