Såfremt situasjonen og anoreksien ikke forverrer seg så blir jeg ikke bli lagt inn. Av egen vilje kommer jeg heller aldri til å gå med på noe. Skjer ikke. Alle erfaringer tilsier at det er rett for meg. Det fungerte ikke da, og det vil ikke fungere nå. Jeg er ikke dum, bare realistisk. Jeg har klart meg over 3 år på hjemmebane – noe for så vidt ingen trodde. Selv ikke enkelte i familien visste om denne jenta ville takle livet på egen hånd. Det måtte hun jo. En av mine største motivasjoner til å opprettholde næringsinntak og somatisk helse er jo nettopp dette med at jeg aldri skal tilbake dit. Jeg holder foreløpig mye tilbake. Det må være en viss beskyttelse så lenge jeg enda syk. En dag vil jeg kanskje gå dypt i detaljene, men foreløpig kan jeg kun si at jeg sitter igjen med unødvendige fysiske komplikasjoner. Kanskje som må følge meg livet ut. Det får være nok. Jeg angrer ingenting, men skulle gjerne vært foruten opplevelsene og ”arrene”. Nei, for altså; Sykehuset gav ingenting positivt til verken meg eller familien – kun livredning, frustrasjon, konstant selvskading, våkenetter og måneder med kamp. Mot hva da? Jo. Mot helsevesenet. For å få meg ut. Det ville vært tryggere slik. Visst hvor jeg var til enhver tid, hva jeg gjorde og hvordan det sto til. Tenk når barnet ditt plutselig blir røsket fra deg? Tenk når alt man eier og gleder seg over plutselig forsvinner? I løpet av minutter snus altså livet totalt….
Vi underskrev en kontrakt. ”Når du er på BMI 16 er du fri”, sa overlegen. Det skjedde aldri. Jeg var ikke i nærheten en gang. I Tønsberg hadde jeg vært på overtid, så jeg måtte videre. Videre i psykiatrisystemet. Overført på tvang. Tvang! Hvilken glede gir vel det? Fastvakt, rullestol og begrensninger. Ikke tannpuss når jeg ville. Ikke tisse når jeg ville. Alt krevde tillatelse. Tillatelse til hva? Oppføre meg som en normal person? Jeg scoret høyest i både depresjon, suicialitet og psykiske vansker da jeg ankom RASP ved hjelp av et utfylt papirskjema. Overlegen ville vedta både tvangsdusjing, tvangsmedisinering og det som ellers kunne settes tvang eller forbud foran. Til slutt ble det for mye. Alt ble for håpløst, og ingen så noen utveier for meg. Beklager Madelen, men vi kan ikke hjelpe deg – og det var det siste jeg hørte da jeg gikk fra RASP en vårdag i Mai. Oppdrag mislykket, rett og slett. Hva så? Det visste jeg jo. Det var jeg forberedt på. Motarbeidelsene hadde vært mange og framgangen minimal. Faktisk lik null. De grammene jeg gikk opp den ene uken gikk jeg ned neste. Slik gikk altså dagene – livet. Frivillig etter 4 måneder var ikke frivillig så lenge jeg var truet til å være et sted jeg ikke trivdes, og tvunget til å gjøre ting jeg ikke ville. Så for å gjøre en lang historie kort så ble jeg utskrevet lenge før hva som var aktuelt, på en helt annen vekt enn hva folk anså som forsvarlig. Det var jo andre jenter som ”gladelig” heller ville motta plassen min, og når det sto på så lange ventelister så kunne de ikke bruke opp tiden sin på meg. Jenta med kresenhet, allergier og intoleranser. Jenta som levde på næringsdrikker. Jenta som satt alene på rommet sitt. Jenta som konstant var deprimert. Jenta som skadet seg – som den eneste blodige pasient. Jenta som aldri deltok på noe sosialt. Jenta som sendte stygge blikk. Jenta som bannet, skrek og var frekk. Jenta som ignorerte. Jenta som krevde alt hun ikke kunne få. Jenta som ikke møtte opp til møter. Jenta som trigget de andre (med historier) ved matbordet – de gangene hun fikk sitte der. Jenta som bet. Jenta som ingen kunne holde styr på. Jenta som ingen klarte å hjelpe.
Kort tid etterpå ble jeg videresendt til psykolog på sykehuset. Det samme fengselet som jeg tidligere hadde levd innesperret i. Denne gangen med pappa ved min side. Moralsk støtte, og mulighet til å dra hjem så fort timen var over. Allikevel så føltes det ikke bra. Nok en gang var politiavhøret i gang. Graving på graving. Lete etter feil. Feil ved min oppvekst. Det samme hver gang. Dessverre skulle det vise seg at jeg heller ikke her kom framover. Istedenfor måtte jeg avbryte. Etter 8 timer. En ting var at psykologen var så utålmodig at hun gav meg opp. En annen ting var at veien til bulimi hadde blitt faretruende kort, og at jeg igjen hadde fått større utfordringer enn hva jeg trodde jeg var i stand til å takle. Jeg stoppet før ting utviklet seg i feil retning, og måtte jobbe hardt med meg selv for å komme tilbake på rett spor. Dette er siste gangen jeg snakket med en psykolog. Selv om det endte dårlig den gang så har jeg på ingen måte gitt opp, og utelukker ikke muligheten til å finne en ny. Når det er sagt så ligger det allikevel mye skepsis og tvil inni meg. Se an, vurdere, føle seg tilfreds og samtidig ivaretatt. Det blir en vrien og tidkrevende oppgave…
Det finnes ingen oppskrift nå, og det fantes ingen oppskrift den gang. Så lenge alle blir tatt under samme kam og pålagt samme opplegg så sier vel det seg selv. Jeg ble motvillig dratt inn i noe jeg verken hadde tro på eller lyst til. Jeg var ikke villig til å gjøre slik andre beordret meg til. Stabeist. Slik har jeg alltid vært. Selvstendig, også. Alltid visst mitt eget beste. Bedre enn alle andre. Hvorfor legge innsats i noe som alle andre enn meg mente var riktig? Nei. For jeg var og er ikke som alle andre. Jeg likner kanskje, og har mange like trekk grunnet sykdommen, men ærlig talt; jeg er meg. Kun meg. Et selvstendig unikt individ – og derfor må jeg behandles deretter, hvis ikke så går det ikke. Hittil har jeg ikke møtt på noe helsevesen som er villig til det, og vel; da må jeg jo ta saken i egne hender. Koste hva det koste vil, så får det ta den tiden det tar. Sånn er det bare. Det er ikke snakk om utsettelser. Jeg ber selvsagt om hjelp hvis jeg står fast og virkelig trenger det. Sykdommen er ingen unnskyldning. Den skal ikke gå på bekostning av andre ting. Jeg kaster ikke bort tid. Ei heller ikke til tullete og rigid behandling når det ikke skaper framgang. Jeg vil nødig leve som en jojo resten av livet, og være inn og ut av sykehusets dører. Inn som dødelig, og ut som tilnærmet ”frisk”. Hva er vel det for noe? Jeg har behov for et forutsigbart liv som er formet i tråd med hva jeg ønsker og hva har behov for. I mellomtiden ser jeg heller det å nyte livet som noe av det viktigste og mest fornuftige jeg gjør. Bare dette med skole, jobb og venner gir meg så ekstremt mye!
Jeg vet ikke med dere, men jeg har den oppfattelsen at mange forhåndsdømmer oss. At de tenker at vi anorektikere er oppmerksomhetssyke og kun hører hjemme i sykehusbehandling med sonde i nesa. Hvor mange glemmer samtidig ikke da at anoreksi er en psykisk sykdom? Kanskje mange enda ikke vet det. Mat er kanskje medisin i en periode, men hva videre? På sykehuset fikk jeg ingen psykologi overhodet – kun et avhør ukentlig som enten innskrenket eller bedret rettighetene mine. Jeg sier ikke at sykehus ikke hjelper. For noen er dette et livsviktig opphold, mens for andre er det unødvendig. Det varierer. Det finnes ulike grader av sykdommen, og det er som sagt ulikt hvordan hver enkelt responderer. Jeg er på ingen måte stolt over at behandlingen ikke førte fram, så det er med stor usikkerhet, men også styrke (skal dere vite) at jeg publiserer dette på bloggen. Det hører vel praktisk talt hjemme her – som en del av historien min. En del av det vonde og ”usagte”. Eller, det jeg helst ikke vil snakke for mye om. Skammen forbundet med råskapen og ærligheten. Men ettersom tiden går, så løser også disse spenningene seg. Jeg er langt mer åpen. Åpen for å snakke om fortid. Nettopp fordi jeg vet det er fortid. Denne elendigheten eksisterer jo ikke lenger, og forhåpentligvis møter jeg den aldri igjen. Jeg har kommet så mye lenger siden den gang. Nettopp fordi jeg nå er innstilt på å kjempe – i egen regi og på eget initiativ. Ting går så mye bedre, og jeg har et liv jeg faktisk er glad og takknemlig for. Jeg føler ikke lenger at ting er uoppgjort. Avgjørelser er tatt, og valgene er endelige. Det er ikke synd på meg. Overhodet ikke. Selvfølgelig har jeg en vei å gå, og det vet jeg. Allikevel er det en vei jeg har tro på. Jeg ser et lys i enden av tunnelen, og dit skal jeg komme!
