Jeg vil ikke provosere, men jeg vil vise at det nytter å nå målene sine. Syk som frisk. Ja, for det gjør det. Jeg har kommet meg helskinnet gjennom det ene og det andre med sykdommen tett om brystet. Det viktigste jeg har hørt opp gjennom er nettopp dette med ”at man ikke kan vente med å leve til man blir frisk”. Jeg tok hun fra IKS på ordet. Jeg har tatt lappen, nesten fullført videregående, gått tilbake i jobb og ellers funnet tilbake til venner og familie. Fremdeles har jeg også andre mål. Ting jeg også ønsket å oppnå før jeg ble syk, og også en del av den personen jeg var og enda er. Det er derfor jeg vil trekke fram skole. Et av mine mange viktige mål. Flere av leserne mine tenker sikkert her at perfeksjonismen tar overhånd og at jeg forventer seksere i alt jeg gjør. Ja, det er vel og bra det, men jeg overlever også uten. Jeg lever etter begrepet; gjøre mitt beste. Samtidig som jeg går inn for det jeg liker…
Akkurat når det kommer til skole, så er det noe jeg alltid har vært glad i. Jeg har alltid hatt ambisjoner om å gjøre det best mulig. Et sted overtok sykdommen, og det tok en innleggelse å innse at en 6- ikke var en minuskarakter. Selvsagt var jeg bekymret for å gå tilbake på skolen. Nei. Nå lyver jeg. Det var de rundt meg som uroet seg. Jeg gledet meg bare. Gledet meg til å ha noe å gå til, prestere og vite at jeg kom videre. Null fravær pluss 6’ere i muntlig og flere fag. Det var ikke forventet, men absolutt høyst ønsket. Om noen ikke tåler min suksess, fordi de mener jeg er for syk til å gjøre suksess eller oppnå noe friskt, så får det så være. Alle har vi våre synspunkter. Jeg har også mine. De handler om mer enn der-og-da-tenking. Det finnes et liv etterpå, og selv om man er syk så må man fokusere fremover. En dag skal jeg forhåpentligvis ikke være syk lenger. Hva da? Da vil jeg ha en god utdannelse og mulighet til å være i en jobb jeg trives og brenner for. Hva som er bra for meg vet kun jeg. Hva som gir meg glede vet kun jeg. Glede er forbundet med positive resultater. Nemlig. Gjør man noe man liker, så yter man også deretter. En kan sammenligne skolen for meg som fotball for en som vil bli fotballproff. Da går man ”all in”. Man gir seg ikke på mållinjen når det betyr som mest. Det gjorde heller ikke jeg med karakterene mine. Jobbet siden ungdomsskolen, for så å ta til takke med 4’ere eller dårligere på vitnemålet? Det ville i mitt syn vært å gi opp Madelen, og overhodet ikke bevist at jeg gjorde mitt beste. ”Mitt beste” er også en del av behandlingen. Ikke bare vise at jeg kan, men også at jeg vil. Jeg trenger ikke å forsvare at jeg er skoleflink. Jeg ville blitt sykere om jeg ble fratatt muligheten når jeg visste at jeg hadde mer å gi. Nei. Da hadde jeg aldri tilgitt meg selv. Aldri, noensinne. Kun følt meg mislykket. Rett og slett dum. Ingenting setter meg ut, og som de fleste sikkert har fått med seg; sykdommen har tatt nok. Jeg går på siste faget med stor iver og glede. Jeg ser fram til å jobbe med økonomi dette året, og gleder meg til sommeren 2015 hvor jeg kan krysse videregående av ”to-do”-listen. Det blir stort. Snakk om milepæl….
