Som anorektisk syk finner jeg det lite passende å reise til syden, og som sagt kommer jeg neppe til å gjøre det. Forklaringene er mange. Bena hovner opp i varmen, og jeg får ødemer. Maten er fremmed, og jeg finner ikke noe å spise. Varmen generelt gir meg hodepine og svimmelhet. Ikke er jeg flink til å ta til meg væske heller, og blir fort dehydrert eller får antydninger til besvimelser og ”stjernesyn”. Det vil nok ta mange mange år å bestille en slik reise. Selv etter jeg er frisk også. Syden er for så vidt ikke min drømmedestinasjon heller. Ville nok prioritert en skikkelig storby framfor det. Egentlig hadde jeg og Aleksander Paris og Tour De France i planene, men det lot seg ikke gjøre. Ikke dette året. Av alle andre grunner enn anoreksien. Derfor reiser jeg ingen steder i år, men egentlig er det bare deilig. Å være hjemme så å si uten forpliktelser- ja, det er definisjonen ferie og avslapning for meg. Og litt jobb innimellom gjør bare susen. Jeg er ikke en person som må ”komme seg bort” for å føle på friheten. Den legger seg over meg når jeg føler at pliktene er ikke-eksisterende, og jeg i bunn og grunn kan være spontan og gjøre akkurat som jeg vil.
Jeg sitter halvnaken og blogger – brun, sminkeløs og fin. For altså; hva har skjedd? I omtrent en uke har det vært rene syden her hjemme. Bare det å gå turer er et kjempeork, og hvis jeg skal ha noe på butikken (noen hundre meter gangavstand) – ja, da tar jeg bilen. Min daglige mosjon er på ingen måte tvangstrening. Kun et forsøk på å komme seg ut, og det gjør jeg bare hvis jeg er i aktivitet/har noe å gjøre. Helst liker jeg å late inne i den kjølige kjellerstuen eller sove på et iskaldt rom. Å sole seg er ikke et tema en gang. Strandturer? Glem det! Varmen tar på og gjør meg virkelig dårlig. Jeg har knapt sovet om nettene, slitt med å få i meg mat, hatt ekstreme kramper, kastet opp og svettet som en gris. Til tross for dette har ikke helsetilstanden forverret seg. Jeg har mine tips og triks som holder meg i live gjennom heten, men det innebærer dog en del kjappe og late snarveier. En må rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen, bare. Den varer ikke for evig, heldigvis. Så er det jo en greie med at jeg får nyte finværet litt, også. Kanskje se det som det nærmeste jeg kommer en ”liten sydenferie” imens. Har alltids cabrioleten (eller en isblokk) når jeg virkelig trenger å kjøle meg ned….
