Jeg også!

Jeg har vært i syden en gang i mitt liv, og den gang var jeg så vidt i nærheten av solsengene. Jeg gikk i 7 klasse på barneskolen og hadde bedre ting å gjøre. Fetteren min og jeg brukte heller timene i badebassenget eller på ”byvandring”. Å ligge mange timer på stranda var liksom en voksenting. Altfor kjedelig. Det samme med solarium også, som jeg for så vidt aldri har prøvd før. Soling ble heller ikke prioritert de senere år. Jeg kaller meg selv et antisydenmenneske, fordi jeg synes det er teit tidsbruk og varmen gjør meg sprø. Det har for så vidt aldri vært nødvendig å tenke brunfarge for meg, heller, da jeg alltid har hatt mye pigmenter som har gjort meg fort brun. En av tingene som anoreksien fratok meg. Men det ble på en måte en greie jeg bare ”måtte ofre” fordi jeg ikke hadde noe valg. Likblek var en del av anoreksiloooken. Et utseende jeg ”stolt” måtte bære. Nå. Noen år senere har hodet snudd tvers om. På Fredag lå jeg som sagt 2 timer i solen og fikk farge. Jeg fikk til og med komplimenter på jobben om hvor fin og fresh jeg var. Ja. Brunfargen betyr helt klart noe. Uten å være overfladisk. Jeg er ikke superbrun, men nok til at jeg trives og at selvtilliten har steget enda noen hakk. Jeg ser en sunnere jente med glød i kinnene. Endelig stråler hun litt ekstra igjen!

 

 

I fjor vandret jeg mye ute i solen, men ble slettes ikke brun. Solbrent, kanskje. Uff. Det var noen slitsomme netter. Jeg tenkte som de foregående årene at kroppen ikke tok til seg farge, og tok lett på beskyttelsen. Der tok jeg altså feil… Kanskje hadde min daglige kveldsgulrot bygget opp betakarotenlageret, allikevel? Det er i alle fall tydelig i år, ettersom endringene kom så fort. Som jeg sa; selvtillit. Såpass med selvtillit at jeg kjørte en frivillig reprise. På Lørdag ringte jeg mamma og sa at jeg skulle komme til henne på stranden. Jeg dro rett etter jeg var ferdig med jobbingen og gåturen – helt spontant. Jeg hadde ikke en gang slipperser i bilen. Solen stekte, så jeg måtte jo utnytte været. Da var jeg naturlig nok også innstilt på å holde ut. 2 nye timer. Jeg følte meg denne gang enda mer komfortabel og tilfreds. Akkurat som om kroppen tålmodig hadde vent seg til sløving og høy temperatur. Det fantes ingen klaging eller ”jeg vil hjem” fra denne jenta. Faktisk nøt jeg tiden i solstolen, og sammen med mamma hadde jeg det sosialt og veldig fint. Egentlig var jeg bedt i bursdag på Tjøme, men det får være grenser for hva en sliten kropp kan orke i denne varmen. Strandtur holdt bra for å si det sånn. Solstråler, jobb og mosjon gir meg selvsagt mye energi, men akkurat det med søvn og varme bidrar dessverre til å stjele mye av denne energien. Jeg sover litt dårligere om nettene og våkner ofte av at jeg er tørst. Slike avbrekk fra søvnen koster mye krefter. I går var jeg helt slått ut, og i teorien aldri hundre prosent våken…. I dag derimot er jeg oppladd og klar for en ny og innholdsrik uke!

”Tiden ordner det meste”


 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg