Når jeg lever!

Ullgenseren lukter (luktet) røyk, og håret dufter (duftet) av øl. Et tydelig tegn på at jeg har kost meg. Det har vært en fabelaktig festivalhelg med god stemning, masse mennesker og super musikk. Vi har hoppet, danset og sunget bort stemmen. Været har også holdt seg relativt bra, med unntak av noen timers regn, som i og for seg fikk lite betydning der jeg sto i min altfor store militærstripete regnponcho. Arrangementet var nemlig veldig bra – ja, faktisk over all forventning. Jeg har virkelig sluppet meg løs og utnyttet passet mitt for alt det var verdt, og litt til. Utelivet og nattklubben ble en slags bonus, men også en fin måte å avslutte på til tross for at jeg egentlig var altfor trøtt. I dag sov jeg lenge. Hvor lenge tror jeg at jeg dropper å skrive. Jeg er med andre ord sliten, støl og mørbanka, men på en god måte. Alle opplevelsene gjør opp for det. Kvalmen også, for så vidt. Ikke bare har det vært mange timer på festival, men det har også vært andre gjøremål innimellom som jeg skulle rekke. Utrolig at jeg kom meg ned på Elkjøp i den formen jeg var i, og like så dro på konsert rett etterpå for så å gå hjem igjen. Det var mer viljestyrke enn energistyrke vil jeg tro (?)

 

Jeg kan le, smile og være så sosial jeg bare vil, men spiseforstyrrelsen kommer jeg ikke utenom. Med festivaler og sene kvelder følger også planlegging. Planlegging av klær fordi jeg er en skikkelig frysepinn – enda mer fordi jeg har lite med fettovertrekk på kroppen. Da må en gjøre det beste ut av situasjonen, og vel, jeg lar ikke dumme klesvalg ta fra meg gleden og fokuset. Det ble bukser, lag på lag og ull. Perfekt. Planlegging av måltider måtte også til, og jeg måtte sikre at kroppen hadde nok energi til å hive seg med på folkefesten. Litt spising før og litt spising etterpå. Det ble sent, men det går en sjelden gang. Jeg la med andre ord godt til rette for en kveld som skulle bli gøyal, og nytes til det fulle. Jeg sitter igjen med en herlig følelse. Dette var supergøy og noe av det morsomste jeg har gjort på lenge. Båndene må sitte på en stund til for å minne meg på denne fantastiske helgen. For en bra start på sommeren! Stolt gründer er jeg også, med navnet inngravert på en stor glassplate ved inngangen. Vervenfestivalen er kommet for å bli, og jeg gleder meg allerede til neste år!

 

Det får være grense for hvor mye positivitet og rosende ord man kan få plass til i et innlegg, men slik fortjente det å bli denne gangen. Jeg har alt å være glad for. Slike opplevelser er med på å styrke mine ønsker, håp og drømmer. Det viser seg altså at jeg kan nyte kvelder ute blant folk uten å tenke sykdom. Det viser seg altså at jeg kan ”være en i mengden” og allikevel ha det kjempegøy. Alt i alt; det viser seg at jeg kan trives med å leve et normalt, sosialt ungdomsliv. Hvilket som er i stor motbevisning til anoreksien, som heller vil bure meg inne. ”Du fortjener ikke”, ”du vil ikke”, ”du trenger ikke” er ting som underbevisstheten stadig graver opp. Til fordel for hvem? Med intensjon om? Nei. Det er bare tull. Når jeg tar ordentlige valg – ja, det er da jeg lever. Jeg føler ting går mer og mer min vei når jeg gjør ting jeg har glede og utbytte av. Dette er helt klart en stor del av veien til det å bli frisk, og jeg kjenner på meg at det hjelper mye på psyken. Slik skal det fortsette…. Over og ut!

 

 

 

 

  

0 kommentarer

Siste innlegg