Tanker om klær (og størrelse)

Jeg ble syk i en alder av 15-16 år, og sykdommen ble oppdaget et par år etterpå. Klesskapet mitt rakk derfor å nå ungdomsavdelingen og voksne størrelser. Det består så å si av plaggene fra jeg var frisk; tettsittende plagg i 34, XS, og noe i S. Sistnevnte skyldes at jeg er høy (Gant-genserne drar seg veldig oppover?), og at jeg en gang hadde noe tilnærmet pupper. Kanskje en av de faktorene som understreket kvinneligheten min, og faktisk fikk meg til å framstå så gammel som jeg var. Om ikke litt eldre forhåpentligvis. Da jeg mistet vekt, mistet jeg også mye av identiteten min. Les; selvfølelse og rak rygg. Jeg ble tatt for å være yngre enn jeg var, og kunne sikkert sklidd inn på barneskolen om det ikke var for høyden min.

 

Merkelig nok valgte jeg ikke de plaggene som satt optimalt på kroppen min. Jeg gikk heller for komfort. Det var derfor ikke barneavdelingen som ble destinasjon handel. Hvor nedverdigende ville ikke det vært for en på min alder? Istedenfor tok jeg til takke med de klærne jeg hadde fra før, og kjøpte kun det jeg trengte. Det hang sammen med at jeg vet at klærne ville passe i framtiden og at skapet var fullt nok fra før. Det har også med at interessen for klær og mote dabbet av, og synet av meg selv i prøverommet nærmest var brekningsfaktor. XS er alltid safe. Jeg visste jo at klærne ville passe, bare ikke hvor mye for store de ville være. Det er ikke bomkjøp i mine øyne. At ting henger har jeg ikke sett på som et problem, men selvsagt skjemmes jeg over det. Samtidig som at jeg har en greie med at jeg ikke vil kjøpe ”anoretiske klær” og kjøre klesbål i ettertid. Jeg har kun en anoretisk bukse, og den har jeg arvet av broren min, som den gang var 10 cm lavere istedenfor høyere. Buksen er i tommer 22, og ville muligens ikke passet en tiåring en gang. Denne buksen har jeg virkelig som mål å komme meg ut av. I tillegg til den skal også buksethigtsen kastes. Den vil passe i ettertid, men på grunn av omstendighetene, anoretiske bilder og alt den har gjennomgått, så fortjener den å forsvinne når jeg nærmer meg et friskere liv. Dessuten ser jeg fram til at klærne en dag vil sitte tettere på kroppen min. At kjolene/skjortene faktisk ikke sklir ned fra skuldrene, og at Levis i 25 eller jobbuksa holder seg oppe uten belte. De to sistnevnte er definitivt en målsetting. Absolutt realistisk og noe jeg har tro på. Hittil i år har jeg kun kjøpt en høstdunjakke, og det fordi jeg behøvde den. I realiteten trenger jeg jo ikke kjøpe ny garderobe, nettopp fordi jeg kan vokse meg inn i min ”gamle”. Ja, for jeg vet at en dag skal jeg få gleden av å føle meg som en skikkelig attraktiv dame, igjen. Det tar bare litt tid, men i mellomtiden kan jeg jo late som;

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg