Kropp + bikini = bikinikroppen!

Stadig flere tar opp temaet. Om å akseptere seg selv. Om å bli akseptert. Om å føle seg vel i andres og ens eget nærvær, rett og slett. Det skal sies at det ikke bare vi anorektikere som har et anstrengt forhold til kropp og utseende. Det er ikke bare vi som vil holde vekten under kontroll. De fleste har gjerne tanker om hvordan de vil se ut. Hva som er ønskelig vekt. Hvordan lår, rumpe og mage skal formes. Hvor definerte musklene skal være. Hvilken brunhetsgrad kroppen må ha. Lista er lang. Det er jo ikke til å stikke under en stol at tiden er inne. Litt varmere i lufta betyr litt mindre klær…

 

Sommeren kommer smygende på, og den velkjente ”bikinikroppen” blir for ente gang omtalt i media. Skrekk og gru. Sunne kesamblandinger kombinert med motiverende og ekstreme magebilder florerer på Facebook og Instagram. Folk er ikke fornøyde. Ikke enda. Juleribba er borte, men påskeegget sitter fremdeles igjen. Å vise seg på stranda skal være en trygg situasjon. Der man er stolt av kroppen sin. Så stolt som man kan bli. Det er allikevel ikke til å komme unna; komplekser finnes hos de fleste. Noen gir gjerne mer uttrykk for dem enn andre. Vi er tross alt forskjellige. Ulike. Unike. Ingen er perfekte. Slik låter jo ”livets leveregel”. En regel som for meg resulterte i et ønske om å ”oppnå” den perfekte tilværelse. Som jeg per dags dato ikke har en definisjon på. Ikke en god nok en. Derfor kaller jeg den ”umulig”. Det var nettopp det den viste seg å være. Jeg ville hige etter det umulige. Kjempe til jeg ikke orket mer. Oppdrag feilet. Resultatet; tynn, men alt annet enn perfekt. Syk – vippende mellom liv og død. Stygg – mistet hår, fikk gule negler og blek farge i ansiktet. Smerter – vondt å ligge/sitte, knakk når jeg gikk. Usosial – mistet kontakt med venner og familie – lite russetid. Energiløs – begrensninger rundt jobb og skole. Livet jeg så for meg var aldri livet jeg fikk. Jeg gikk inn for perfeksjon og satt igjen med alvorlige komplikasjoner. Hvor ille er ikke det for en 16, 17, 18, 19, 20 og 21-åring? Vel. Det tar tid og komme seg tilbake, men det går. Jeg har i det minste en kropp. Den fungerer tross hard medfart. Jeg har enda sjanse til å forbedre den. Stolt eller ei. Det får så være. Bikinikroppen. Tja. Den betyr noe annet for meg. Noe mer enn det som vises utad. Jeg skal ikke ned i vekt. Jeg skal heller ikke trene på meg fitnessmuskler foreløpig. Bikinien ligger i skapet. Kroppen er som sagt eksisterende. Og vel; dermed har jeg en bikinikropp. Trolig vil jeg ha det i mange år fremover. Det spørs bare om jeg tør å vise den fram… Like modig i år, som i fjor?

 

 

 

 

 

 

  

0 kommentarer

Siste innlegg