Jeg har ikke alltid vært like frampå som jeg er i dag. Fra jeg var baby har jeg slitt med sprengte trommehinner og stadige ørebetennelser. Ikke før på barneskolen ble min nedsatte hørsel oppdaget, og jeg begynte med høreapparat. Først på det ene øret, deretter på det andre. Noe jeg følte som et stort handicap og bidro til at jeg trakk meg unna de andre elevene. Ikke fordi jeg ble mobbet akkurat. Min usikkerhet la grunnlaget for hvordan jeg følte ting. Jeg var altfor opptatt av hvordan de rundt meg oppfattet meg, og hva de tenkte. Hard utenpå, men riktig nok veldig sårbar innvendig. De andre elevene var ikke direkte slemme, men det gjorde vondt å bli kalt for ”dauhørt” eller få høre at jeg led av samme tap som bestemoren deres. Jeg turte sjelden å svare mer enn ja eller nei, og helst ikke det engang da jeg var redd jeg hadde misforstått. For meg var det verre å svare feil enn å spørre om folk kunne gjenta seg. Noen ganger latet jeg som jeg ikke hørte dem også. Helst ville jeg bli hjemme og droppe skolen. Takket være mine to bestevenninner holdt jeg ut. Usikkerhet og innadvendthet pågikk fram til 9 klasse på ungdomsskolen da jeg byttet klasse. Det var ikke lenger flaut å høre dårlig, og det var heller ikke noen belastning med høreapparat, slynge og folk som kom innom for å informere. Istedenfor å deppe over hørselstapet tok jeg det på strak arm og brydde meg ikke. Jeg ble langt mer selvsikker på meg selv, og for første gang tok initiativ og inviterte til klassefest hjemme, som for så vidt kun guttene (alle sammen) dukket opp på. Jeg hadde nok ikke det innpasset jeg trodde såpass tidlig, samtidig som dette var like rundt juletider.. Jaja. Jeg knakk ikke sammen av den grunn. Istedenfor ble jeg langt mer utadvendt…
Konfirmasjonskurset våren etterpå gikk som en lek, og jeg hadde alltid noe å si i timene. Samtidig som jeg fikk nye venner og dessuten avsluttet det hele med en egenkomponert tale for 500 så å si ukjente mennesker. Snakk om storsatsning. Den resterende tiden på ungdomsskolen ble en sann glede, og framføringer ble min bestevenn. Ingenting var bedre enn å føle seg trygg. Trygg på seg selv, og trygg på andre. Trygg for at jeg ikke misforsto hva som ble sagt, og trygg fordi andre ikke misforsto meg. Jeg fryktet å falle tilbake i samme spor, så derfor gjorde jeg noen grep. Så fort jeg var i gang med videregående bad jeg læreren om en mulighet til å holde foredrag. Der ville jeg fortelle om situasjonen, fortelle om hvordan jeg følte meg og hvordan de andre elevene skulle forholde seg til meg. Som for eksempel at jeg ikke var sur om jeg ikke svarte, men at jeg kanskje ikke hadde oppfattet at noen snakket til meg. Det samme foredraget gjentok jeg året etterpå, grunnet klasseendring fra første til andre. På den måten opparbeidet jeg respekt og forståelse for et problem jeg aldri har kunnet noe for. I begynnelsen brukte jeg høreapparatene, men etter hvert kjente jeg ikke behovet. Hørselstapet mitt, som er kalt en bassenghørsel har hele tiden vært ganske uendret. Høreapparat er fint i timene, men når det er mange elever eller friminutt blir det fort slitsomt. Det å sitte helt foran, være fokusert, lese på lepper og bruke øynene under kommunikasjon ble faktisk en langt bedre løsning for meg. I dag fungerer det også sånn, og jeg spør stadig en ekstra gang om jeg er usikker. Spesielt på jobben der kundene gjerne er raske og snakker lavt eller mumlende. Det er dermed ikke sagt at ting forblir slik. Når jeg skal på universitetet kommer jeg garantert til å bruke alle hjelpemidler som er mulig, men da er også kravene til studering helt annerledes og stillheten muligens mer prioritert. Og nei; jeg vil aldri noensinne skjemmes over dårlig hørsel igjen, og det håper jeg heller ingen andre gjør!
