For siste gang!

Begravelsen er gjennomført.. Min første begravelse noensinne. Seremonien var trist, men også uendelig vakker. Tårene samlet seg i øyekroken og jeg grep tak i noen kleenex underveis mens jeg holdt fast i hånden til mamma. Det var som om den ikke ville slippe. Etter at en mor gikk bort har ordet mamma bare blitt sterkere og mer betydningsfullt for meg. Hun er min klippe, mitt forbilde og en jeg elsker ubeskrivelig høyt. Det vil jeg aldri ta for gitt. Kjærligheten for familien brenner inni meg. Det gjør også behovet for samhold og støtte. Det var vakkert å se en kirke der så mange hadde møtt opp for å vise sin takknemmelighet. Blomstene var flott dandert i kranser og buketter med de nydeligste minneord. Da vi forlot kisten og gravplassen visste vi at vi hadde gitt fra oss vår siste hilsen. Det var tungt, sårt og nesten umulig å forstå. På vei til lokalet var det mange tanker som strømmet gjennom, men også mye sorg. Jeg ville så gjerne gråte for å få det ut. Sannheten var at jeg ikke greide. Det hele virket så uvirkelig, og jeg var vel nærmest i sjokktilstand fram til jeg omsider begynte å forstå hva jeg hadde vært vitne til. Det hjalp mye å komme til gjestegården. Vi møtte igjen familie vi ikke hadde sett på evigheter, og fikk utvekslet ord. De mest fantastiske taler ble holdt. Det var så rart å kjenne seg igjen i hver minste lille vidunderlige ting som ble sagt. Akkurat de samme inntrykkene satt jo jeg også igjen med. At vi nå kunne le tydet på at vi hadde kommet over en terskel. Fra å sørge hadde vi gått til minnemarkering, heder og ærbarhet. Fra å gråte hadde vi antydet smil, latter og glede. Akkurat slik vedkommende hadde ønsket og ”bestemt” at vi skulle ha det. Hun fikk definitivt en verdig avslutning. Ja, jeg er sikker på at hun ville satt pris på måten vi ”feiret” hennes siste liv. Samtidig er jeg utrolig glad for at jeg kunne ta del i en så viktig begivenhet. Å vise sin takknemmelighet til et annet menneske gjør godt. På forhånd var jeg forberedt på det ene og det andre, men aldri i tvil om å ofre en smule smerte. Det er overhodet ikke den jeg sitter igjen med. Jeg sitter kun igjen med gode tanker. Gode tanker om et menneske som betydde veldig mye for meg. Et menneske som var over gjennomsnittet gjestfri, gavmild og omsorgsfull. Et menneske jeg tok lærdom av, og som jeg hadde stor respekt for. Det er mye jeg vil uttrykke, men det er også vanskelig å sette ord på alt. Alt skjedde så fort. Jeg føler på mange måter at den siste uken har stått stille. Bom stille og ikke flyttet seg et sekund. Når denne prossessen nå omsider er over, så er livet i gang igjen. Jeg er nok mer sårbar enn jeg er villig til å innrømme. Det kjenner jeg. Ingen tvil om at det har vært en tøff dag. Humøret har sett sine bedre tider, og kroppen har helt klart hatt mer energi. Den henter jeg ikke på egen hånd. Jeg trenger folk rundt meg nå. Tiden fram til leggetid kan bli krevende…

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg