Daglig oppstår det misforståelser rundt om i samfunnet. Som blogger har jeg et slags ansvar der, men hva når folk med vilje vil misforstå? Eller hva når ordene blir tolket i ”sykeste” mening? Det skjer ikke ofte, men av og til. Det er ikke noe stort problem, men grunn nok til en forklaring. Jeg får dermed et slags oppklaringsbehov før jeg føler denne bagatellen er ute av verden. Min verden. Min tankefulle hjerne. Jeg blir litt såret. Kanskje ikke såret heller. Nærmere uforstående og nesten redd. Redd for hva folk tolker om meg, bloggen og mitt liv. Riktig nok har jeg aldri opplevd netthets i form av stygge kommentarer og trusler. Som blogger kan en ikke forutse noe, men må allikevel holde et fokus på å være sterk og se det realistiske i alt. Noe jeg også er, for hvis ikke hadde jeg ikke egnet meg bak tastaturet. Da kunne jeg like gjerne sagt adjø til mange timers skriverier. Påvirket eller ei. Jeg begynner å lure litt. Lure på andre. Det er det grunn til når man får noen merkelige tilbakemeldinger innimellom. Ofte anonymt. Bare det sier sitt. Jeg synes det er feigt. Hva får folk til å kommandere, spørre eller anklage andre? Kommandere meg fordi jeg er syk. Spørre meg personlige spørsmål fordi jeg er syk. Anklage meg fordi jeg er syk. Såpass syk at han/hun som trykker seg inn og blir nysgjerrig på å få vite alt. Noen tror faktisk de kan opptre som overlege og åpenlyst bestemme over meg. Feil. Feil. Feil. Her på bloggen deler jeg den lille delen jeg er komfortabel med, og ingenting annet. Hverken mer eller mindre. Jeg skriver ærlig om det jeg har behov for å dele. Det samme med bilder også. Det er ikke alltid jeg føler meg bekvem med å vise ansiktet. Alle har vi våre dager, og jeg har kanskje fler enn normalt. Ansiktsbilder eller ei. Smil eller ei. Jeg er alltid opptatt av bilder på innleggene for å gi et seriøst inntrykk av bloggen. Hånden min symboliserer at jeg har et grep og holder fast, mens halsen min symboliserer at jeg har vanskelig for å ”svelge det faktum at jeg er syk”. Jeg viser ikke fram knokler i hensikt. Da hadde jeg heller postet et undertøysbilde slik vel så mange instagramprofiler florerer over av. Nei. Jeg har tatt mine forhåndsregler. Både i forhold til bilder og tekst. Jeg har vel aldri delt et eneste vektmessig, BMI-messig eller høydemessig tall her? Jeg har vel aldri skrevet om kalorier tilknyttet egne måltider? Jeg har vel aldri skrevet nøyaktig hva jeg har spist? Heller ikke om det var mer i tillegg? Med et bunnsolid nei på alle disse spørsmålene har jeg vanskelig for å forstå ordbruken til enkelte. Jeg ”lystrer sykdommen”når jeg gjør noe målrettet, planlagt eller krevende? Jeg er ”oppfordrende” hvis jeg tar bilder fra gal vinkel eller ”supersyk” hvis jeg unngår brus, tenker helse og er forkjemper av sunn mat? Latterlig. Har man anoreksi virker så å si alt triggende. Det kommer an på hvor mottakelig en selv er, eller hvordan man ligger an i behandlingsløpet. Det kommer ikke an på hva jeg som person poster på min blogg. Det finnes tusenvis av andre steder å lete etter proana… Unødvendige utsagn bør ikke forekomme her i allefall, så når de en sjelden gang gjør det blir jeg jo frustrert, men også litt nedfor. Jeg tar overhodet ikke ting innover meg, men akkurat dette må få en stans. For min del og for lesernes del. Til respekt og ettertanke. Anoreksi er et meget følsomt tema å blogge om. Men dog veldig følsomt å skrive eller lese om. Jeg vil så gjerne formidle sannhet og være til terapi/hjelp for andre som sliter, men også meg selv. Derfor er det synd når folk opplever bloggen mot sin hensikt….

En annen misforståelse er dette med positiviteten min. Jeg er den utadvente og viljesterke jenta jeg alltid har vært. Slik skal bloggen gjenspeiles. Jeg vil ha en ”gladblogg” i den grad det går an, tross min anoreksidiagnose. Ikke et perfekt liv altså, men et liv som er så bra mulig – for meg. Allikevel hender det at noen tolker positiviteten min i feil retning og på grunn av sykdommen gir uttrykk for at jeg ikke skal ha det bra. Hvis man er syk så skal man jo virkelig være syk. Man skal være deprimert. Man skal se lei seg ut. Man skal droppe sminke og man skal leve i joggebukse. Å fungere i en hverdag med jobb og skole er for usannsynlig. Å kle på seg anstendige klær er å pynte på realiteten. Hvis en ikke gråter konstant så er det et tegn på at man skjuler sine indre følelser. Vel. Kanskje det er det. Men kanskje det også er en mulighet til å kjempe seg videre for å bli frisk? Kanskje det er en mulighet for å akseptere seg selv ved å unne seg et normalt liv? Det er i allefall slik jeg tenker, og det er det jeg ønsker å formidle.

Bloggen oppdateres som før, men med noen endringer. I en periode fremover lar jeg kommentarfeltet stå stengt, og jeg ber heller om at folk benytter seg av e-posten min. Er man modig eller har tid nok til å sende en navngitt kommentar så er e-post samme greie. Den kommer fram like fort, og jeg leser den like raskt. Som sagt er dette bare en periode. En prøveperiode. Det må bli slik. For å holde ut med bloggingen psykisk vel og merke. Årene som anoretisk blogger har gitt meg mye, og der har dere all æren. Jeg takker for flotte og oppløftende kommentarer så langt, og kan virkelig ikke forklare med ord hvor mye de har betydd for meg. Deres engasjement og støtte motiverer meg, men enn så lenge må den delen altså vente litt. Jeg håper samtidig ikke noen føler seg hengt ut, eller blir sinte på grunn av dette innlegget. Jeg er ikke ute etter å ta noen. Jeg forstår jo forsåvidt også at folk er nysgjerrige og ikke har kunnskap nok til å vite hvordan de kan ordlegge seg. Det er ikke lett å lese personer eller vite hva dem mener. Mitt håp er at det i fremtiden blir mer fokus og informasjon rundt spiseforstyrrelser generelt. Alle kan vi lære noe. Så er det jo ikke til å utelukke at jeg selv kan ha misforstått. Mye er helt sikkert ment i beste mening. Og hvis noen med hensikt ville rakke ned på meg, så skjønner jeg selvsagt at det kan være en faktor som styrker selvfølelsen eller får en til å føle seg bedre. Bare synd jeg er for sterk. Jeg lar meg aldri knekke. Over og ut!