Jeg elsker å se på prisutdelinger og show. Både for underholdningen, men også fordi jeg blir inspirert. I flere år har jeg forberedt den store takketalen, og jeg venter enda på å holde den. Vente kan jeg nok gjøre lenge. Jeg kan ikke skryte på meg så mye enda. Kroppen er såpass brutt ned at det vil ta tid å opparbide seg en brukbar idrettskarriere eller et bemerkelsesverdig dansetalent. Ike kan jeg synge superfint heller, og ikke har jeg blitt tilbudt noen drømmeroller i filmverdenen eller som reklameskaper. Jeg tror rett og slett ikke det er holdt av noen trofeer til meg. Hvilket som er litt synd. Jeg hadde sett fram mot å fremføre min velkomponerte tale. Jeg elsker å holde taler. Den store takketalen ville vært en hyllest til mine kjente og kjære, men også et uttrykk for takknemmelighet og glede. Glede over at jeg hadde gjort noe bra, og takknemmelighet for at jeg omsider hadde blitt verdsatt for mine spesielle evner.
Jeg må nesten le når jeg skriver dette innlegget, fordi det er så urealistisk og langt fra virkeligheten som det går an å komme. Jeg har tydeligvis en tendens til å drømme meg litt bort… Bort til det suksessfulle og altfor gode liv!
