Å bo for seg selv handler for meg om tre ting; privatliv, alder og mestring. Alle trodde jeg kom med tomme trusler inntil jeg faktisk dro på visninger og utarbeidet kontakt. Planen var å underskrive den tidligere denne uken. Jeg har vært i flyttemodus i lang tid nå. Jeg hadde planlagt og tenkt gjennom hvordan min nye hverdag ville blitt. Alt fra innkjøp til leggetider og daglige gjøremål. Et pennestrøk kunne fått mye å si. I det jeg skal til å kjøre griper pappa fatt i meg. Han vil ha en prat før jeg eventuelt gjør noe jeg vil angre på. Det skal sies at han ikke var overbegeistret over valget mitt, men at han helt sikkert hadde støttet det etterhvert. Han er jo tross faren min. Jeg kostet på meg en lenger prat. En prat som bød på tårer og følelser. Hans uro gjorde meg kvalm og redd. Vi hadde jo ingen garantier i bakhånd. Pappa hadde selvsagt en plan med samtalen. Han ville lede meg over på et annet spor, og det klarte han omsider. Jeg fikk tilbud om hele leiligheten (!!). Nå sto jeg mellom to valg. To flotte alternativer, og jeg hadde klokketro på begge. Allikevel valgte jeg sistnevnte. Det er litt nederlag å si fra seg noe som jeg var så innstilt på å mestre. Jeg hadde tross alt brettet ut med stolthet og nyheten til en del venner. Jeg liker helst å foreta meg kun en beslutning, men her måtte jeg være fornuftig og tenke hva som kunne fungere best i lengden.Trygghet er en ting. Jeg har jo svekkede organer grunnet lav vekt, blodtrykk, puls og hjertefrekvens. Det beste for alle ville være om avstanden ikke var så lang. Familie er dessuten viktig for meg – uten at det betyr avhengighet nødvendigvis. En annen viktig faktor var selvsagt bilen. Jeg har vært deprimert siden jeg valgte den bort. Å selge den ville vært som å rive ut en bit av hjertet mitt. Så dramatisk ville det vært. Beetle cabriolet var mitt store og klare mål da jeg var innlagt. Jeg omtaler bilen som ”hun”, ”datter” og navnet er ”Klara”. Ingen verdens penger er nok å bruke på henne. Morskjærligheten min er så genuin. Uten henne vet jeg riktig nok ikke hva jeg hadde gjort. Familien min fryktet for både depresjon, selvskadig og det verst tenkelige. ”Må man så må man” tenkte jeg da jeg takket ja til leiligheten. Det er virkelig ikke realistisk når bilen er en av mine største motivasjonsfaktorier til å bli frisk. Så ja. Det er mange tanker som har streifet meg de siste dagene. Å flytte for seg selv har startet en skikkelig modningsprossess. Flytte gjør jeg i prinsippet også. Det er bare det at bostedsadressen forblir den samme. Etter et par måneders tålmodighet mottar jeg et flott nymoderne og funksjonelt sted som bare er mitt. Det gleder meg sånn. Selv om planene riktig nok er endret, så har jeg brukt mye tid på å formulere et langt blogginnlegg. Derfor synes jeg det kan være greit å poste det, også. Med dette innlegget ser jeg en reflektert og selvsikker person, men også en person som er meget usikker og egentlig hopper i noe som det burde vært mer klarhet rundt. Fint å ha som lærdom senere. Store avgjørelser krever litt mer tid og litt mer valgalternativer. Kanskje var jeg ørlite for rask? Spontan eller ei. Så lenge jeg kommer meg ut av huset er forutsetningene, hverdagen og mulighetene minst like gode. Jeg får like mye frihet, uavhengighet og selvstendighet med denne løsningen. Jeg skal dessuten innrede som jeg ønsker og bestemme over hvem som får komme inn når de ringer på. Nøkkelen som åpner til mitt friske liv kan like gjerne finnes der, som i andre enden av byen mutters alene. Nå vet jeg familien er fornøyd, og bare det gjør egentlig meg fornøyd. Jeg har underskrevet avtalekontrakt på leiligheten, og samtidig sagt opp den jeg var i ferd med å flytte inn i. Jeg hater å være en person som virker ustabil, men i dette tilfellet fikk jeg rett og slett et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Jo fler dager som går, jo mindre anger inni meg. Det føles godt, og da vet jeg det er riktig!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her er innlegget:

Da jeg ble utskrevet var Aleksander den mest skeptiske. Med tiden gikk det seg til, og det ble en vane å ha en søster med anoreksi. Allikvel satt han med en konstant håp. Han ville ha ”en frisk søster”. For han var det kun ekstra kilo som hadde betydning for hvorvidt jeg var syk eller ikke. Det psykiske har han aldri fortsått. Vel. Dette fettet har han ikke sett snurten av, og det gjør han rasende, fortvilet og deprimert om hverandre. Han har i lang lang tid skyldt på meg og sykdommen. Det er sykdommen sin skyld at han ikke er sosial. Det er sykdommen sin feil om han får en dårlig karakter. Det er sykdommens feil at han ikke orker russetid. Alt det negative er rett og slett sykdommens feil. Han makter ikke å se at fortid er fortid, og at vi alle må kjempe oss framover. For meg føles det mest naturlig. Fortid er en ting. Nåtid er en annen. Å leve med sykdommen kan til tider være slitsomt. Ikke hver dag, men innimellom. Ikke bare for meg, men også for de rundt meg. Den forsterker staheten, utålmodigheten og lederbehovet mitt. Noe som skaper en autoritær og kommanderende Madelen, et skikkelig maktmenneske med mer rutiner enn det et gjennomsnittsmenneske bør utsettes for. Skal sitte der. Skal være på kjøkkenet alene. Skal handle og gå turer på spesielle tider. Godtar ikke at folk kommer uanmeldt på døra. Setter begrensninger på hvem som får komme. Lista er åpenbart lang, og det gjør at hverdagen ikke blir særlig enkel. Ikke for noen. Det har vi alle fått erfare. Jeg er riktig nok mer vant med det, og tenker sjelden over hvordan jeg oppfører meg. Hvilket som er bekymringsfullt. Jeg har i bunn og grunn ikke tenkt over den skaden jeg har pådratt familien min på sikt. Frihet er på en måte ikke frihet så lenge jeg bor hjemme. Det er vel sannheten. Jeg krever for mye av andre for å bli fornøyd. Jeg er for sta til å tilpasse meg. Det har jeg forsøkt i flere år uten suksess. Selvstendigheten må inn. Selvstendighet og god samvittighet. I og for seg er skyldfølelsen en avgjørende faktor for denne beslutningen, og jeg vil ikke lenger at sykdommen skal tære på familien min. Det er den ikke verdt. De har hatt det tøft for lenge. Misforstå meg rett. Jeg har alltid vært ærlig på bloggen. Ting er ikke helt grusomt. Det er selvsagt ingen krig her hjemme. Vi har hatt og har fremdeles mange fine stunder sammen. At vi er så sammensveiset gjør dessverre at det kan det bli litt mye innimellom. Kjærligheten mellom oss gjør at vi ofte beskytter hverandre mer enn vi må. Noen ganger virker det mot sin hensikt. Endringer må til. Litt lengsel vil være med på å styrke familieforholdet. Samtidig som uavhengighet kanskje kan være nøkkelen til noe av det som holder meg igjen. Nå er det på tide å gi slipp. Endelig!

Det finnes fordeler og ulemper med alt. Slik er det bare. Jeg vet ikke om utflytting er beste løsning, eller om noen av oss får det bedre. Jeg vet ikke om Aleksander vil se på meg som søsteren sin igjen, eller om mamma og pappa noengang vil få datteren sin tilbake. Jeg vet ikke. Det vil kun tiden vise. Egentlig så blir det en befrielse å flytte, samtidig som det også er litt sårt. Tårene presser litt på må jeg innrømme. Å forlate mitt trygge hus er i utgangspunktet usikkert, ekstremt og totalt feil. Er jeg gal? Er jeg helt på trynet? Lurer jeg meg selv? Jeg vet jo ikke hva jeg går til. Det skal jeg innrømme. Kun en fremmed hybel hos noen fremmede mennesker. Allikevel har jeg tro. Tro og håp om at dette er veien videre. Veien videre mot mitt nye liv. Sånnsett blir det naturlig å starte på blanke ark. 2014 er året. Året som er like fullt av mål og ambisjoner som av mestring og selvtillitt.  Kanskje jenta trenger fokus på seg selv? Jeg antar de alle har hatt lyst til å hive meg ut et par ganger. Det kan jeg vel forstå. Selv har jeg tenkt tanken. Hvordan orker de å ha meg boende her? Jeg har ofte truet med å flytte ut, og sitter gjerne for meg selv om jeg har mulighet. Til og med når de andre er hjemme. Grunnene er mange. Raseri og humørsvigninger er en av dem. Vel. Jeg innser nå at sinnet mitt er borte. Totalt forsvunnet. Jeg flytter ut av en annen grunn enn da jeg søkte på finn. Fornuften er kommet på banen. Fornuften og følelsene riktig nok. Jeg flytter ikke ut fordi jeg må. Jeg flytter ikke ut fordi jeg rømmer. Rømmer fra tryggheten. Jeg flytter ikke ut i protest. Protest fordi jeg er sint. Jeg flytter ikke ut fordi jeg hater meg selv og alle andre. Jeg flytter ikke ut for å sove bort livet, unngå kalorier og foreta meg depressive handlinger. Jeg skal leve. Leve til alderdommen tar meg. De grå dagene er ingen løsning. Jeg blir ikke alene selv om jeg ikke lenger bor hjemme. Familien min vil fremdeles være familien min. Jeg vil alltid ha dem, og jeg vil selvsagt reise på besøk eller tilbringe tid med dem. En kveldstelefon for å si natta blir dessuten hovedprioritet.

Leilighet var aldri planen. Dette kommer like overraskende på meg som på de fleste andre. Jeg trodde jeg skulle bo hjemme i en god stund. Hvertfall til jeg skulle studere på universitetet. Egentlig var det en utløsende årsak som gjorde at jeg bestemte meg. Av fri vilje, vel og merke. Begeret rant til slutt over, og nok var nok. I midten av Desember gikk jeg nemlig på en smell. En psykisk smell. I flere dager var jeg truende og aggressiv. Jeg stengte meg inne, isolerte meg og ble utrolig trassen. Jeg var forbanna og lei meg om hverandre. I frustrasjonens hete tok jeg noen kikkerunder på finn. Ingenting aktuelt. Oftest feil beliggenhet. Da hjap det lite at den ene aktuelle viste seg å være utleid. Gleden ble derfor stor da kollegaen hans tok kontakt med meg etter å ha fått nummeret mitt. Jeg takket ja på flekken. Nå skulle jeg for alvor på visning. Helt alene. Jeg var for sta til å fortelle foreldrene mine det. De hadde bare blitt bombadert med sterke ord fra min side. Ingen hadde trodd på meg allikevel. Tirsdag (7/1) ettermiddag gikk ut av bilen med en stor klump i magen. Totalt uforberedt. Hva var det jeg hadde begitt meg ut på? Er du seriøs, Madelen? Vil du virkelig dette? Spørsmålene steg i takt med pulsen. En snill dame møtte meg, og etter vi hilste kjente jeg selvtilitten boble. Ingen tvil om at førsteinntrykket skulle vise hvem jeg var. Nemlig en sterk, utadvendt og blid jente. Vi fant tonen øyeblikkelig, og jeg fikk se hybelen. Forventningene var små. Jeg hadde aldri vært på visning og visste hverken hva jeg skulle se etter eller hva jeg trengte. Derfor ble jeg positivt overrasket da jeg fikk se en flott innredet hybel. Er dette virkelig her jeg får bo? Inkludert internett, tv, garasjeplass og strøm var det ingenting å savne. Atmosfæren var fantastisk, og jeg følte meg så hjemme fra sekundet jeg så hvor jeg nå fikk mulighet til å bo. Tryggheten tok øyeblikkelig grep om meg. Ingen tvil om at dette var et sted jeg ville trives og føle meg ivaretatt. Dessuten var den både praktisk og utseendemessig veldig fin. For ikke å snakke om i gangavstand til gode venner, jobb og skole. Jeg kunne også gå turer i nærområdet, da det var et sted jeg var godt kjent. Det virket ikke som en avgjørelse der og da. Jeg følte jeg hadde bestemt meg. Allikevel måtte jeg ha en slags fornøydgaranti fra mamma og pappa. Deres syn er viktig for meg. Når sant skal sies hadde jeg nok gått for leiligheten uansett hva de mente. Jeg dro dem allikevel med på en ekstra visning i går. For en gangs skyld følte jeg at jeg hadde truffet blink. At jeg hadde funnet et ålreit sted var det ikke tvil om. Mamma og pappa så kanskje ikke nøyaktig de samme fordelene som meg, og mente vel økonomisk sett det lønte seg å bli værende hjemme. Økonomisk sett er det for meg en investering i livet. Hvordan klare å overbevise dem om det? Sånn sett burde jeg kanskje ventet noen uker med å introdusere dem for mitt nye liv. Til ting hadde sunket litt mer inn vel og merke. Dette kom riktig nok veldig spontant fra min side. Lite sjokkerende, egentlig. Jeg er jo spontan av meg. Om dette er riktig eller ei er umulig å si. Sånt vil tiden vise. De er jo bekymret med tanke på at jeg enda er syk. Noe jeg forstår. Jeg er glad de bryr seg. De har jo kjempet hardt for å beholde meg. Slikt vil jeg aldri ta for gitt, og det skal jeg heretter bevise. Mamma var riktig nok litt på gråten, for hun har gruet seg til utflytningsdagen siden jeg sto som konfirmant. Men som jeg sa; jeg er jo en del av familien enda. Dette skal ikke ødelegge noe for mor-datter-forholdet. Jeg er villig til å gjøre alt jeg kan for å opprettholde det fine vi har sammen. Kanskje er det sunt at vi savner hverandre litt? Ingen tvangssondetruing, selvskading eller ukontrollerte telefonsamtaler vil utarte seg. Mamma skal aldri noensinne ha disse bekymringene igjen. Jeg er jo ikke en instutisjonspasient lenger. Jeg har bare funnet veien til friheten, jeg….



Selv om jeg er veldig gira, så må jeg innrømme at sommerfuglene er der. Jeg kan allikevel være så redd jeg vil, men det blir dumt hvis redselen skal ødelegge fortsettelsen av livet mitt. Dette er et steg jeg må tørre å ta. Klar eller ei. Syk eller ei. Normalt sett hadde jeg jo vært ute av huset for lengst, men på grunn av sykdommen har jeg holdt igjen. Det virket ikke forsvarlig, og det gjør det forsåvidt ikke enda. Vil det noen gang gjøre det? Ikke vet jeg om dette er løsningen, men det er en mulighet. En god mulighet. ”Er det noe uprøvd, så skal det prøves” – slik lyder ordtaket som har gjort det mulig å kjempe mot anoreksien. Jeg er mer bekymret om jeg venter. 5 år med sykdom er for lenge. Det gjør vondt å tenke på at ungdomstiden har gått med til noe så uverdig. Anoreksien får ikke ødelegge resten av livet mitt. Jeg vil ikke lenger pådra meg sykehusplager. Brekke beina fordi man tråkker feil, eller synke i ryggraden fordi osteoporosen tar over. Se ut som en kreftpasient uten hår fordi man mangler protein, eller slite med muskelkramper fordi blodstrømningen er ujevn. Nei takk. Jeg er en jente. En jente som må lære å se sine vakre sider. Late som i det minste. En jente som må sette pris på seg selv for den hun er. Bedre går ikke an. En jente som må unne seg selv livet. En normal ungdomstilværelse er hva jeg savner. Med venner, uteliv og ork til andre ting enn den ”travle” hverdagen. Ikke bare det, men også en normal utvikling. Jeg blir ikke friskere av å bo hjemme. Det sitter for mye vondt i veggene. Tiden før innleggelsen kastet jeg maten bortover gulvet, hadde raserianfall og sov til overvåkning oppe i stua. Mamma og pappa gjennomgikk en daglig kamp for å få meg ut av senga. Jeg ville ikke lee meg av flekken. Jeg ville rett og slett sove til jeg ikke våknet mer. Med slike fornemmelser vil jeg aldri få en start her, og derfor blir det vanskelig å stå i utfordringene. Å vente på friskhet blir som å lete etter det røde sandkornet i ørkenen. Her hjemme går ikke det. Den tiden har jeg ikke. Det har jeg innsett. Jeg vil neppe bli en 40-årig hjemmeboende anoretiker. Tanken er mer deprimerende enn ødeleggende. Slikt utsetter jeg ikke meg selv for. Ikke med mindre jeg kan gjøre noe. Grepene tas nå. På ordentlig. Det er heldigvis ikke for sent. Jeg flytter ut med mer optimisme enn usikkehet. For meg er dette en av de siste utveiene mot å bli frisk. Alt annet er prøvd. Uten suksess. Jeg gjør jo ingenting halvhjertet lenger. Nå trår jeg til. Denne gangen skal ansvaret virkelig tildeles meg. Jeg må ta avsats og hoppe i det. Uten å stresse, selvsagt. Tiden er fremdeles viktig. Jeg er riktig nok førstegangsflytter med null erfaring. Jeg har riktig nok en alvorlig anoreksi. Jeg har riktig nok en lang vei å gå. Nå er det mye som avhenger av meg. Det blir en ny hverdag som jeg pent er nødt til å takle. Ikke bare takle. Jeg må mestre den psykisk også. Noe jeg skal jeg klare. Jeg er jo ikke dum.  ”Alt jeg vil får jeg til!” Jeg tar overhodet ikke lett på dette. Kampånden ligger der. Ikke bare skal jeg overleve for meg selv. Jeg skal også bli friskere, sunnere og et mye bedre menneske. 2014 blir et betydningsfullt år. Jeg starter på nytt og denne gang skal jeg vise at jeg er sjefen. Sjefen over livet mitt!

Det er ikke stort mer å si med denne bloggposten… De fleste har nok fått med seg hva jeg vil formidle. Nå er jeg sliten av å tenke. Tenke fram og tilbake. Fordeler mot ulemper. Nå får hodet mitt fri. Flytteprossessen er i gang. Litt hver dag og jeg er i mål før jeg vet ordet av det. Deretter skal jeg tenke på innredningsdelen og kjøpe absolutt alt jeg faller for – nesten. Jeg ser virkelig fram mot mitt nye og spennende liv!