Titter fram igjen!

Når man kjenner på konstante smerter timer etter timer flere dager i strekk, så glemmer man til slutt at man har vondt. Jeg har aldri noensinne kjent på så kraftige spenninger, kramper og uutholdelige smerter. Det fantes ikke et sekund uten at de var der. Allikevel forsvant de gradvis, men kun i hodet mitt. Fysisk var det ingen tegn til endring. Faktisk var det mulig å bli ”immun” mot noe som plaget meg så sterkt. Det er nesten litt skremmende at ting etterhvert føltes så naturlig. Selv om jeg innbilte meg at jeg var bedre, så var jeg altså ikke det. Det er ikke alt man merker om man ikke kjenner ordentlig etter. Dermed tok jeg ting på alvor. Selv om jeg ikke greide å lytte til kroppen, så visste jeg at den led. Jeg visste at den var utmattet, sliten og nede. Jeg visste at den slet på grunn av sydom, og jeg visste at forhastelser ikke nyttet. Antibiotikakuren skulle fullføres, og pasienten skulle hvile. Enkelt og greit. Det hadde legen sagt. Jeg valgte å lytte til legens anbefalning og ordre. Og vel… Nå er formen så fin som den kan få blitt. Det var en plutselig overraskelse å våkne opp i en ny og uventet kropp i går. Det var vanskelig å kjenne seg hjemme der, fordi det var noe som manglet. En stund føltes det helt uvirkelig. Hverken godt eller vondt. Bare veldig veldig rart. Jeg måtte fundere lenge på hva som hadde forsvunnet. Jeg kjente ordenlig etter, men kom ikke på noe. Jo; smertene var ikke der! Det var som om hele munnen spjæret idet jeg dro fram mitt bredeste smil. Nå skulle jeg for alvor nyte julestunden. Nå skulle vi sitte felles til julefrokost, høre på julemusikk og bake julekaker. Nå skulle vi pynte oss, ta oppstilte bilder og tre nisseluene godt over øra. Nå hadde julen min endelig begynt! Kanskje varer den helt til påske? Hvis jeg får fler slike fabelaktige dager som i går så er det ikke meg imot…

 

 

 

 

 

 

6 kommentarer
    1. Jeg bare lurer på om du fortsatt bor hjemme???
      Skal du ikke flytte ut snart og begynne på ditt eget prosjekt med hus, familie og jobb? Hva er planen fremover kjære deg? Jeg tror nok ikke du vill sitte på mamma og pappas fang for alltid??<3

    2. elsker pågangs motet ditt, du virker så hærlig! 🙂 håper du hadde en strålende jul!
      jeg lurte på noe, altså jeg vet at mange av dem som har anoreksi må opp i vekt først og fortsette behandling der i fra, men du selv er jo veldig tynn. Er det slik at du får bestemme selv at du ikke vil opp i vekt, eller er det noe du jobber med? eller går det bare ikke?
      jeg kan ikke alt slik å sånn, så jeg lurte 🙂 for jeg håper jo du kommer til å bli helt frisk og sunn ung kvinne, for du er så fantastisk person med en sånn god instilling 🙂
      jeg beklager viss dette er veldig privat, du trenger ikke svare.

    3. Anonym: Ja, dessverre. Men jeg har egen bil, da! Enn så lenge går jeg ferdig videregående, og synes dermed det er greiest. Det føles for så vidt også tryggest med hensyn til sykdommen 😉

    4. Stine: Takk 🙂 Det stemmer! Å bli frisk handler om vektoppgang, men mange misforstår også. Det handler også om det psykiske. Hadde frisk kun betydd ”opp i vekt” ville det vært enklere.. Jeg har vært undervektig i 5 år, og jobber med hodet og vekten hver eneste dag. Det er ikke så greit når hverken tvangsinnleggelser, dagbehandling eller psykologer har ført fram. Jeg ble gitt opp, og det var ikke så mye mer som kunne gjøres. Dermed er mye opp til meg, men jeg gir meg ikke av den grunn. Jeg kjemper beinhardt, og til tider også så hardt at det virker mot sin hensikt. Alt som omhandler vektoppgang synes jeg, som alle andre med anoreksi, er tøft, vondt og vanskelig. Dessuten føler jeg både en skam med å være syk og tynn, men også en skam med å bli frisk og veie mer. Det gjør at jeg ikke vil fokusere på disse tingene på bloggen.

      Her på bloggen er jeg den blide og glade jenta (med dårlige dager innimellom selvsagt) som jeg alltid har vært, og derfor er det naturlig at jeg får fremstå slik. Vet ikke helt hva mer jeg kan si.. Det er vel det beste svaret jeg kan gi 😉

      Er det mer spørsmål så vil jeg helst besvare per mail, da jeg synes det er rotete å gjøre det med kommentarer! ([email protected] i tilfelle)

    5. Personer med anoreksi (eller andre restriktive spiseforstyrrelser) har som regel manglende evne til å føle smerter når spiseforstyrrelsen er “aktiv”. Rett og slett fordi spiseforstyrrelsen greier å overkjøre kroppens egne signaler. Jeg er veldig glad for å lese at du lytter til kroppens behov, selv om den ikke greier å fortelle deg hvordan den har det! Fortsett sånn! 😀

    6. Sjokoladeilomma: Ja, det har jeg fått merke mange ganger. Endelig begynner fornuften å komme på banen og se hva som er best for meg! Det er deilig 😀

Siste innlegg