Endelig er det juleferie, og den er så fortjent som det går an. Jeg har jobbet beinhardt, uten at det har gått utover helsa selvsagt, og virkelig oppnådd det jeg ønsket. Gårdsdagen var fantastisk. Jeg kunne ikke bedt om en bedre bursdag. Jeg våknet en gråfull og regntung morgen, men tross det tok jeg bena fatt og trasket min daglige tur. Da jeg kom tilbake hadde været lettet betraktelig, så jeg gledet meg stort over at boblejakka kunne byttes ut med kåpe. Håret ble rettet ut. Mascara ble tatt på. Deretter den ubeslutsomme delen; nemlig klær. Jeg fant til slutt noe jeg følte meg komfortabel og fin i; nemlig min yndlingsskjorte med blå striper samt ullgenser utenpå. Hvis ikke hadde jeg fryst fast. Etter jeg var ferdig med morgenens forberedelser tok jeg bilen til skolen. Jeg hadde bidratt med en rask quiz, så hele klassen fikk virkelig kjørt seg. Her var det ikke tilfeldigheter det sto på. Etter en vinner var kåret og noen pepperkakebokser og julebrus konsumert var det underholdning i gymsalen. En variasjon med dans, sang og taler var utrolig julestemningsskapende. En time senere var jeg stiv og støl, og ryggen verket etter de alfor gode stolene. Er man tynn så kjenner man lettere at ribbeina treffer, og det er en stor ulempe for meg – spesielt om jeg sitter for lenge. Jeg tok bilen min og kjørte til Tønsberg. Jeg gjør nemmelig hva som helst for å slippe bussen, og dessuten var en kjøretur godt innenfor planlagt agenda. Vel framme møtte jeg pappa, og sammen handlet vi de resterende julegavene. Byen var flott og julepyntet. Folkemengden var overkommelig, så vi kom oss gjennom. Da vi var slitne, fornøyde og ferdige (småtteri gjenstår) tok vi turen på Opus. Han nøt sitt måltid, mens jeg nøt min medbrakte lunsj. Da parkeringen gikk ut kjørte pappa meg tilbake til bilen min, og vi kjørte hjemover. Da stod innpakning for tur. Heldigvis var en del gjort på forhånd, så det gjensto i grunn flest merkelapper.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Med gavene innpakket kunne jeg senke skuldrene og sette meg ned ved pc’en. En del gratulasjoner ventet, kan man si. Det er så herlig å se at folk velger å legge igjen en hilsen. Sånt gjør meg skikkelig glad, og jeg føler en enorm takknemmelighet i kroppen. Da kan man jo ikke annet enn å ofre tid for å lese gjennom og ”like” eller svare på det som er. Dagen ble senere markert med innkjøpt marsipankakelengde, gaver og leid komediefilm. Selv spiser jeg jo ikke kake, og ville egentlig ikke bake eller kjøpe noe sånt for jeg synes det var bortkastet. Allikevel fikk familien viljen sin, og ettersom de syntes kake var essensielt for å feire dagen ordentlig, så fikk det gå. Jeg kunne i allefall bidra med å smile til kameraet, åpne konvolutter, lese kort og rive av gavepapir. Ikke verst. Det var ikke mange gavene, men så er det heller ikke antallet som teller. Jeg fikk mye fint. Penger blir det alltid. Pluss nydelige kort, Bjørn Borg, sminkeservietter, en koselig ramme med visdomsord, grytekluter (!) og deler til bestikket mitt. Hinter noen frampå at jeg burde flytte hjemmefra snart? Jeg er utvilsomt i full oppsparing av både servise, bestikk, kjøkkenredskaper og pynteting. Godt på vei til å fylle opp det som måtte være av skuffer og skap med andre ord. Dessverre må jeg nok vente noen år. Jeg klarer jo ikke å ta vare på meg selv på egen hånd – ikke enda. Enn så lenge holder sykdommen tak i meg, og det føles lit lite trygt å forlate hjemmet og sikkerheten. Dessuten trives jeg hos familien. De er snille og tålmodige med meg, og aksepterer at jeg må ta tiden til hjelp. Noe som er avgjørende ettersom denne jenta er altfor stresset, utålmodig og lei av natur…