Det er alltid tungt å stå opp, og denne morgenen var intet unntak. Selv med god tid stresset denne frøkna rundt. Så fort klærne var på tok jeg en tur ned på gårdsplassen. Avgjørelsen var enkel; jeg orket ikke å skrape bil.. Armene var blytunge og totalt tomme for kraft. Uheldigvis. Det endret ingenting; på skolen måtte jeg jo! Dermed valgte jeg å gå. Været var jo veldig brukbart, og ikke blåste det heller. 40 minutter senere ankom jeg skolen i en form tilnærmet sliten og svett. Dog litt mer våken enn da jeg satte bena utenfor sengekanten. Opp tidlig er en ting, en tung sekk noe helt annet. Det krevde sin disiplin. På bakken var det frost og is, så det krevde forsåvidt også konsentrasjon og en masse fokus. Ville neppe falle og risikere beinbrudd. Skjøre og tynne meg tåler ikke så altfor mye, dessverre. Så langt har sykdommen satt sine spor, og beklagligvis er osteoporose en av dem. Etter fjorårets uheldigheter (brukket arm) er jeg derfor ekstra forsiktig når det er isete og i tillegg mørkt ute. Med en noe mer krevende start på morgenen var det godt at det ventet en behagelig skoledag. Media fagdag blir mer kos enn skole. Vi hadde lett teori om filmanalyse, før vi så ”Home Alone” (etter mitt ønske) og deretter analyserte vi den. Jeg elsker Home Alone-filmene og lille søte Kevin. Slik kommer jeg i den ultimate julestemningen hvert år. Filmen passet bra til både undervisningsopplegget og det faktum at vi nærmer oss jul. I dag er det jo forsåvidt St. Lucia – termindagen da jeg egentlig skulle blitt født… I kantina var det nybakte lussekatter, og dem sto jeg gladelig over. En 0,5 Pepsi Max fikk bli min kos!
