Året som gikk….

Så var omsider 2013 nesten ved veis ende. Det har vært et begivenhetsrikt og meningsfullt år, men også et år fullt av overraskelser, utfordringer og motgang. Med min sterke psyke har jeg tatt dem på strak arm og taklet dem en etter en. En stor takk rettes til alle som har holdt ut med meg, mens også til de som har kommet med givende ord som stadig har bedret min motivasjon. Uten støtte, omsorg og kjærlighet ville denne kampen vært umulig. Jeg ser nå fram til 2014… Det er på langt nær en begynnelse. Snarere tvert i mot. Det er heller en fortsettelse på veien mot en friskere hverdag!

”Godt nytt år”… 2013 her kommer vi;



 

Januar: Det store vendepunktet kom i Januar. Vi gikk inn i en kald og islagt måned. Høydepunktet denne måneden var pappas bursdag. Jeg jobbet iherdig med mitt kreative arbeid. Sanghefter, gaver og taler skulle ordnes til den viktige feiringen. Pappas ordinære dato, 14 januar, var en Mandag, og dermed avholdt vi festen helgen før. Selskapet ble vellykket og pappa ble utrolig fornøyd. Selv med en så fin fest følte jeg at dette var en ekstra spesiell anledning. Jeg gav meg ikke. 50 år fikk ikke fordufte. Mandagen skulle få minst like mye minner som Lørdagen gav. Jeg sto opp mye tidligere enn jeg pleide, og gikk ned til jobben hans. Der braste jeg inn i møterommet mens jeg sang bursdagssangen og flagget med norske flagg. Pulten ble dandert med plakater, dagens avis (hvor han var avbildet), duppeditter og en gedigen muffins som skulle overraske han da han kom tilbake fra møtet. Med alle mine artige påfunn følte jeg meg tilfreds. Jeg dro hjem, spiste og ventet på mamma. Hun skulle kjøre meg til skolen ettersom bilen min var altfor isete. I det jeg åpnet bildøra skjedde det utenkelige. Under snølaget var det et tykt islag. Jeg falt rett bakover med PC-bagen over meg. Aldri i livet hadde skulderen og høyre arm verket så mye. Jeg gikk noen runder, men dro allikevel på skolen. Det var sikkert ikke så farlig. På skolen hadde jeg problemer med å konsentrere meg. Konstant verking var ikke mye behagelig. Flere i klassen så at jeg slet. Jeg fortalte om min lille episode, og det ble raskt konkludert med at en venninne skulle kjøre meg til legen. Med så mye handling begynte jeg å frykte at skulderen var ute av ledd. Jeg fikk all nødvendig hjelp og kom inn på hastevisitt på legen. Han ville slettes ikke vri på skulderen min. Han mistenkte noe mye verre, og henviste meg til røntgen i Tønsberg. Kort tid etterpå kom mamma fra jobb og ble værende hos meg. Vi dro raskt hjem, hentet litt mat og bilet avgårde til Tønsberg. En halvtime ventetid på røntgen var ikke så ille, men 6 timer på akutten var uutholdelig. Armen gjorde så grossalt vondt, og jeg slet med å holde meg samlet. ”Ikke viktig nok” – var det de sa til meg da vi spurte om å få komme inn. Det var sykepersonell og pasienter med brukkede bein og armer om hverandre. Jeg sto kun på en venteliste og ante ingenting. Da jeg kom inn og fikk bekreftelsen på at armen var brukket, ble jeg faktisk litt glad og lettet. Smertene hadde en årsak, og jeg kunne endelig få noe som hjalp. Ikke mer enn et fatle og paracet, men dog veldig mye bedre enn å gå uten noenting. Heretter hadde jeg blitt pleiepasient. Mamma vasket håret mitt. Mamma ordnet maten min. Mamma skrev for meg. Pappa hjalp meg med timelister. Broren min hjalp meg med ytterjakka. På skolen fikk jeg hjelp fra medelever, og lærerne godtok utsettelser. Aldri før hadde jeg vært så avhengig av noen. De få gangene jeg var alene gikk det dårlig. Aller mest lå jeg i senga. Og selv da visste jeg ikke hvordan jeg skulle holde ut smertene. Fysiske, men også psykiske. Jeg var ekstremt deprimert. Det var så synd på meg. Stakkarslige jenta med brukket arm. Jeg kom meg jo ikke ut. Jeg klarte heller ikke å bruke internett. Jeg fikk ikke på meg klær engang, og som toppen av kransekaka; Jeg kom så vidt på do. Tilbake til sykehusdagene? Slik føltes det i allefall. Jeg greide i grunn ingenting, så da levde jeg likeså på pepperkaker. Nesten. Middagen og kveldsen fikk jeg hjelp med. Dermed kunne jeg ikke ta mye hensyn til anoreksikampen. Den ble satt litt på vent. Jeg hadde fått en langt viktigere prioritering; å komme levende gjennom hverdagen. Det var tøft, men med tiden gikk det bedre!

 

 

Februar: Røntgenbildene hadde stor framgang, men dessverre forble armen brukket. Allikevel så jeg tydelige tegn til bedring, og det var i all grad positivt for meg. Jeg mestret mer og mer. Hånda kunne brukes til enkle meldinger, grøtrøring eller surfing på internett. Jeg fikk på meg gensere på egen hånd, og av og til boblejakka, også. Jeg hadde dessuten langt mindre smerter og sov heldigvis mer om nettene. Ting gikk framover. Jeg kunne omsider begynne hos fysioterapi. Fatlet ble tatt av 22 Februar. ”Ta av fatlet, er du gal?” Jeg hadde nok ikke tatt den avgjørelsen på egen hånd, men ettersom fysioterapeuten mente det var viktig for bevegeligheten, så hørte jeg på han. Å ta av fatlet var veldig rart. Den forferdelige perioden var riktig nok over, men det føltes ikke slik. Armen var både stiv og vond. Nå skulle jeg for alvor få den tilbake. Da jeg forlot Linden fysio hadde jeg en klump i magen. Hvordan skulle dette gå? Jeg turte såvidt å bevege meg på isen og ble vel nesten litt overdramatisk. ”Hold meg, mamma”, kunne jeg finne på å si da vi var på byturer. Aldri i mitt liv noensinne ville jeg oppleve tilsvarende hendelse. Slik gikk det seg altså til, og dag for dag ble jeg heldigvis bedre. Jeg ble mer aktiv på facebook, innleverte skolearbeid, kjørte bil, gikk turer (med mamma!) og lagde min egen normale mat. Med strikkøvelser ble armen sterkere og livet gikk mot normalen, igjen. I allefall slik det var før bruddet!

 

 

Mars: Jeg fikk mye skolearbeid da jeg ”kom tilbake”. Jeg fryktet for hvordan det ville gå. Karaktermessig. Innleveringer, prøver og framføringer ventet. Heldigvis for meg som deltidsstudent hadde jeg mulighet til å lese mye utenom. 6’ere på framføring var barnemat, mens 6’eren på rettslæreprøven kom vel så overraskende. Og da gjorde det ingenting om religionsinnleveringene sto til 5+. Bedre kunne jeg jo ikke få til. Jeg gjorde virkelig mitt beste hele veien. Bare der hadde jeg hevet selvtilliten høyt. Det var forsåvidt lite tegn til depresjon og negativitiet da jeg så at denne dumme armen ikke ødela for meg allikevel. Jeg kjente i tillegg mindre og mindre ubehag i armen. Det var faktisk så mye bedre at jeg titt og ofte kunne spørre meg selv om det var høyre eller venstre. Det til tross for at jeg merket spenninger og stivheten enda. Ute begynte det å bli mer vårlig. Endelig var det hundre prosent trygt å bevege seg. Dagens sollys gjorde godt. Behovet for å gå turer ble derimot endret. Jeg så ikke lenger trangen til å traske hver eneste dag. Og hvertfall ikke stresse livet av seg for å rekke det før skoletid. En regnværsdag, en sliten kropp eller snøstorm kunne være unnskyldninger gode nok. Hvorfor fortsette med så strenge regimer som før? Ettersom behovet forsvant, så forsvant også litt mer av de tvangspregede tankene. Klokkeslett, tidsfrister, tempo var ikke så nøye. Etter 6 uker med mye innesitting føltes det egentlig helt greit å gjøre det slik. Nesten som en befrielse.  Mine daglige gåturer hadde hengt ved meg i mange år, så det var en vanskelig vane som ble vendt. En fornuftig jente tok dermed en fornuftig avgjørelse. Jeg innså noe. Jeg forsto noe. Noe viktigere enn tvangshandlinger. Jeg hadde jo ikke pådratt meg fedme. Faktisk hadde jeg kjempet konstant for å få i meg kalorier og holde en stabil vekt. Altså var alle mine ”fiksfaks” tulletanker og vrangforestillinger motbevist. Da kan man vel si at den brukkede armen bidro til noe positivt? Om ikke bare for de kommende ukene, for slik fortsatte det nemlig. Jeg gikk turer når jeg hadde lyst, tid eller følte for det. Unnskyldninger var unnskyldninger, og de var gode nok. Selv for meg. Jenta med anoreksien. Utenom den herlige framgangen så hendte det stadig nye ting. Aleksander fylte sine viktigste år noensinne, nemlig 18. Med koselig feiring hjemme ble det en minneverdig og flott dag! I slutten av måneden var det tid for påske. Aleksander dro nordover, mens jeg ble værende hjemme. En gledesfull uke ble tilbrakt sammen med mamma og pappa. Med sunne påskeegg, felles måltider og slalåmtur (for første gang etter sykdommen), så var det en koselig høytid. Jeg vant til og med på påskenøttene til NRK.

 

April: Jeg vet ikke hva jeg skal trekke fram, for bloggen fra denne måneden inneholder så å si bare en haug med dikt og reflekterende innlegg. En gøyal ting er jo at mamma endelig ble ferdig med Dorthegenseren, da. En litt sen bursdagsgave til en som fylte i Desember, men det fikk gå. Den var verdt å vente på! Myke og gode genseren min. En klar favoritt!

Mai: Jeg ordnet hårklipp like før fetteren min stod til konfirmasjon. Da var jeg likeså klar for 17-mai, også. To fine dager tilbrunget med familien. Allikevel var det ikke festligheter som stod øverst på prioriteringslisten. De ble riktig nok gjennomført, og krysset av som ferdig i almanakken. Intet mer. Intet mindre. Det var jo siste innspurt av skolen som jeg karakteriserte som vesentlig. Den var for alvor i gang, og jeg la ned hard innsats og mye tid for å få ønskede resultater. Det føltes som jeg jobbet meg selv inn i en slags ny og ukjent boble der kun jeg hadde tid til å prioritere meg selv. Meg selv og eksamen riktig nok.

Juni: Avslutning med klassen ble hos læreren i Åsgårdstrand. En deilig formiddag med solskinn og grilling. Det var virkelig en flott måte å tilbringe ”siste gang” før alle skulle hver til sitt. Så ja. Med karakterkortene var vi på vei videre. Også jeg med 6’er i historie og rettslære. Men ferdig; på langt nær… Fler eksamener gjensto. Eksamen var virkelig blitt et kjent ord. Jeg var ikke forberedt på å komme opp i muntlig, men allerede da jeg møtte opp den fjerde og siste dagen kom beskjeden; religion. Jeg satt på mye på biblioteket, men måtte jo gå etter skoleslutt. Stua nede forble derfor mitt øvningsrom. Ingen fikk komme ned, og jeg kom knapt nok opp. Fraværende fra sosiale medier og tv-skjermen. Det var såvidt jeg husket å spise måltidene mine ettersom tiden gikk, samtidig som jeg var helt inni både islam, humanismen og kristendommen. Det var kanskje en ekstrem måte å forberede seg på, men dog veldig nyttig. Siste dagen hadde jeg imidlertid funnet ut at nok var nok. Jeg følte meg forberedt og klar for den store morgendagen. Derfor tillot jeg meg selv en gåtur og andre ålreite gjøremål. En oppdatering på bloggen var ikke så galt heller: Da kunne jeg forsikre leserne mine om at jeg ikke hadde forsvunnet ned i jordas mørke. Eksamensdagen var en viktig dag, men ikke en dag jeg gruet meg til eller var nervøs for. Jeg var bare stresset. Veldig stresset. Fra jeg løp ut ytterdøra hadde jeg sprintfart. Ansiktet skallet takstativet på toppen og jeg begynte å silblø. Det var en typ tragikomisk hendelse man kun ser på film. Så der satt jeg med dopapir og presset knallhardt mot leppa. Da jeg kom på skolen stoppet den. I allefall for noen minutter. Mer papir og mer panikk. Da jeg kom inn hilste jeg på sensor og startet foredraget mitt. Jeg sa ingenting om leppa, men hadde garantert gjort det visst blodet hadde sprutet. Og selvsagt hadde jeg lagt fra meg manuset i den andre skolesekken. Jaja. Manuset kunne jeg utenat og foredraget gikk som en drøm. Spørsmålene gikk også veldig bra, med unntak av noe jesusgreier. Man kan ikke kunne alt om kristendommen når det er aktiv dødshjelp i islam og humanismen som er problemstillingen. Med en grei følelse gikk jeg ut av klasserommet. Jeg var sistemann, så jeg fikk resultatet ganske med en gang. Der og da kjente jeg skuffelsen bre seg over meg og jeg antok at jeg ikke fikk mer enn 4-5. Vel. 6’er ble karakteren! En stolt og glad jente forlot skolen og gikk ut i solskinnet. Overbevist om at arbeidsinnsatsen virkelig var verdt strevet. Med alle bekymringer og utfordringer i boks var det enda en ting som gjensto. Jeg arrangerte jentekveld som siste ”krona på verket” og inviterte jentegjengen jeg i flere måneder hadde blitt så godt kjent med. En koselig kveld med film og skravling var supert for fire pratesyke jenter. Med vel gjennomført sosialt arrangement ventet dermed skolesommerferien! I allefall for meg og Aleksander, så derfor kjørte vi en tur opp til besteforeldrene mine. Eller; han syklet. Omtrent en uke ferierte vi uten internett, sosiale medier og hverdagslige gjøremål. Fokuset ble heller avslapning, bading (!) og rolige dager der vi nøt hverandre og besteforeldrene mine sitt selskap. Det var utrolig deilig å få en sånn perfekt start på ferien. Da jeg kom tilbake var det nemlig både jobb, ubesvarte mailer, timelister, sosialt liv og andre prioriteringer som ventet… Tross det så unnet jeg meg jo fritid, selv om. Med en fantastisk cabriolet har man jo sommeren med seg overalt. Noen av de fineste dagene ble stranddager. Ikke bading riktig nok. Det føltes både ubekvemt og psykisk feil. Det beste jeg klarte var å kle av meg på overkroppen, samt brette opp kjolen til miniskjørtlengde. Bare det var jo et framskritt, og med tanke på hvor ubehagelig det egentlig var så lå jeg slik i to timer. Badingen uteble, men det var kanskje like greit. Man må gjøre det man føler seg komfortabel med – rett og slett! Andre hendelser fra Juni; fyrverkerikonserten med mamma og da jeg fikk ny sykkel.

 

 

Juli: Fler og fler begynte på ferien. Foreldrene mine også. Vi reiste på felles bilsommerferie i midten av Juli med endedestinasjon i Rostock, Tyskland. Ferien ble variert og fin. Vi besøkte mange steder, shoppet en del og så mye nytt. Vi brukte mye tid sammen. Enten det var spill, attraksjoner eller ulike visitter det dreide seg om. Jeg kjørte også en del. Gøy for meg og besparende for pappa. Maten gikk overraskende bra, men ikke så bra at jeg klarte meg utenfor min egen kokkelering. Dog kjøpte jeg mye ukjent mat, og testet dermed en hel haug av nye matvarer og smakskombinasjoner. Været var med oss, og vi hadde så å si bare sol og varmegrader gjennom hele oppholdet – fra Helsingborg i Sverige til det sydligere Tyskland. Som perfekt avslutning tok vi Kiel-ferja hjem til Oslo. Et cruise kombinert med trening, avslapning, velvære, shopping, restaurant, musikk, bar. En haug med opplevelser for en sunn og sporty familie! Da vi kom hjem hadde vi enda en uke til gode før jobben igjen var i gang. Overgangen gikk fint, men beklagligvis betød soldager innedager og jobb. Cabriolet ble byttet ut med Linden Park, og frisk luft ble erstattet av vifter. Og da jobbdagen omsider var over, så hadde godværet lagt seg og vinden kommet på banen. Jaja. Innimellom fikk jeg mine fridager med både sol, varme og masse cabrioletkjøring, så jeg klager ikke. Og jentegjengen rakk enda et treff! Vi møttes i Tønsberg for kino, restaurant og hjemmebesøk. Det ble sent. En gang midt på natta kjørte jeg hjem…

 

August: En del ferie gjensto enda, selv om jeg visste at August betød både skole og hverdag igjen. Et siste jentetreff fikk vi til, og denne gangen hos en annen av jentene. En hyggelig og sen kveld, det også. Dem hadde det blitt mange av, og det merket jeg godt på kroppen. Jeg begynte derfor sakte men sikkert å snu om rutinene. Legge seg litt tidligere hjelper på det meste. Pc’en ble gjenopprettet og de viktigste dokumentene ble overført til harddisken. Egentlig var det ikke så mye å gjøre når jeg tenker meg om. Jeg møtte opp i min finere kjole og ble tildelt klassen. Uheldigvis fikk jeg en norsklærer jeg ikke var så veldig fornøyd med. Jeg møtte han aldri, men var allikevel ikke villig til å gi han en sjanse. Dette fordi jeg hadde utpekt hvilken lærer jeg ville ha på forhånd. Den samme som før jeg ble innlagt, så det betød blant annet samme klasse som lillebror, det. Det fikk gå. Det viktigste var en lærer jeg kjente godt til, og ikke minst; en som kjente godt til meg og det som hørte med. Forståelse var det jeg behøvde. Jeg var ikke ute etter fordeler, special treatment eller noe i den duren. Skolearbeidet var jeg innstilt på å gjennomføre hundre prosent, og det betydde ingenting om det var mye å gjøre. Her var det trivsel og motivasjon som ble ledende. Allerede etter de første timene hadde jeg innpass i klassen. Jeg trivdes og gledet meg til å gå på skolen. Elevene smilte til meg og sa hei i gangen. Jeg kunne dermed være den jenta jeg var. Den sosiale, blide og pratsomme Madelen. Hun som jeg var før, og som jeg aldri gav slipp på. I realiteten i allefall. Ja. Jeg elsket fremdeles framføringer. Jeg elsket fremdeles å skrive. Jeg elsket fremdeles skolen. Og en viktig ting. Jeg elsket den uten å ha forventninger til karakterer. Jeg gjorde mitt beste. Det var og vil alltid være mer enn bra nok. Og når man da ligger i toppsjiktet så gjør jo det bare hverdagen ekstra bra. Så ting gikk seg altså til. Aleksander vente seg mer og mer til min tilstedeværelse, og jeg vente meg mer og mer til og omgås 95’ere. Til og med skaffe meg venner… Ellers så ble tegningen fra sommerferien rammet inn på galleriet i Tønsberg, og vi hadde Olsentreff. Heldig med været rigget vi til campingstoler og bord ute!

 

September: Premien fra Ida Wullf sin konkurranse kom i posten. Jeg hadde vunnet 1 års forbruk + gavekort 2500,- Colluseum-klinikken. Jeg vinner ting innimellom, og det er fordi jeg er såpass aktiv og deltar på det som er. Mottoet mitt er jo; ”satser du ikke vil du aldri vinne”, og vel; denne ene kommentaren gjorde nytten sin. Ellers var det skole som stod på planen. Ting utviklet seg i riktig retning… I slutten av måneden kom dessuten Norsk Ukeblad med journalist og fotograf som ville ha et intervju med meg. Mamma ble med som moralsk støtte, men også for å dele sine erfaringer rundt sykdommen og livet generelt. En lang fotoseanse ble tatt nede ved hortenskanalen. Været kunne vi ikke vært heldigere med!

 

Oktober: Mamma og jeg dro på høstferie til Arendal. Kun oss to. To jenter dro avgårde med familiebilen til det glade sørland. Jeg var sjåfør, og hadde aldri noensinne vært i Arendal før. Ingen andre i familien heller, så det ble en utfordring det. Men å finne fram gikk som en lek når man har en så snill og brukervennlig GPS som min. Eneste utfordringen var at raskeste vei fort betød smug, snarveier og enveiskjørtegater. Men men. Vi kom oss fram dit vi skulle, vi. Alt var supert med denne ferien. Jeg kan ikke uttrykke med ord hvor takknemmelig jeg var for den. Vi jentene koste oss enormt, og jeg vil anta at vi kom enda nærmere og virkelig styrket vårt gode forhold ytterligere. Og det skulle man ikke tro var mulig. Så ja. Med 8-9 timers gåturer på knappe 4 dager, fri tilgang på spa, supre hotellrom, shopping i Arendal og Mandal, uteliv i Arendal og perfekte naturomgivelser kunne vi ikke klage på noe. Dog var det litt kaldt, så bagen var fullstappet med god grunn. Jeg brukte mye energi på å mestre dagene, men fikk dog dobbelt så mye tilbake. Å stå opp tidlig, legge seg tidlig, planlegge dager, undersøke turer og planlegge mat var en jobb i seg selv. En morsom en, riktig nok. Maten gikk også veldig bra. Jeg spiste ikke frokost med mamma, men satt i spisesalen, selv om. Jeg tok med meg nister. Noe ble med fra Horten, mens noe ble kjøpt på Sørlandet. Det var null problem å finne gjenkjennelige produkter og lage seg måltider. Merkevareutvalget var jo det så å si det samme… Og så lenge jeg spiste nok gikk det også bra med all den aktiviteten kroppen foretok seg. Vår fantastiske tur ble foreviget i en Cewe fotobok!

November: Klara fortjente en investering og fikk nye Nokian piggdekk! Like etterpå stiftet jeg et fantastisk bekjentskap. Denne gangen til en jente med akkurat samme diagnose som meg selv, og i tillegg bodde hun i samme by. Vi avtalte et cafemøte og allerede da var vi ”mean’t to be”. Kjemien stemte perfekt, og vi kunne vel nesten ha kjent hverandre for alltid. Med henne ble samtalene nærgående, åpenhjertige og hundre prosent ekte. Vi både forsto og kjente oss igjen i hverandre. Jeg kunne skrevet en svær norskoppgave for hvor takknemmelig jeg er over denne nye begivenheten, men dette skal tross alt være en oppsummering. Resten kan leses HER. Norsk Ukeblad kom også ut – med meg og mamma på trykk! Siste dagen i November var det duket for julebord på byens beste restaurant, Fishland. Jeg stod over den fete julemenyen, men drakk og koste meg. Det fungerte like bra 😉

 

Desember: Jeg elsker Desember, og hadde gledet meg til denne måneden siden Januar. Med kalender, snø og julestemning ble den minst like koselig som antatt. Viktige ting som skjedde? Vel. Håret fikk seg en kort og freshere klipp. Jeg startet å utvikle vennskapet til min nye venninne. De første gangene besøkte jeg henne, og vi hadde juleverksted. Deretter kom hun på besøk til meg. De neste møtene var alt fra cafe til gåturer og byturer. Med en sosial mulighet åpnet det seg stadig fler. Jeg ble flinkere til å kontakte andre venninner også, og fikk dermed med meg den nyeste ”Hunger Games”. For en som er på kino så sjelden så var det skikkelig deilig å dra dit igjen. 3 år var det siden sist… Det var på den første HG. Venninnen min er jo frelst i HG, så for henne var opplevelsen stor, og jeg vil vel si at opplevelsen min var minst like bra. Filmen var veldig bra og utrolig spennende. Jeg tok ikke øynene fra lerretet et sekund. Om det kommer en ny (som jeg har fått hint om) så skal jeg se den! På kino vel og merke. Utover måneden ble det også mer rom for fritid. Skolen var ikke like hektisk, og det var forsåvidt ikke så mye jeg skulle rekke i det daglige liv, heller. Julegavene ble kjøpt inn allerede i midten av November. Selvsagt ble det jo julete gjøremål som pepperkakestekning (ferdig deig!), bakst og kokkelering av sunne hjemmelagde marsipankuler. Huset måtte også pyntes, og jeg deltok gladelig med julemusikken trygt plassert i ørene. I år som i fjor våget jeg meg til deltakelse av julemiddagen. Et herlig lutefiskmiddag ble fortært, men pinnekjøttet derimot – det sto jeg over. Det samme med ribba, medisterkakene og disse lite lekre hvite pølsene. På julaften var vi nemlig bedt bort, og jeg følte meg relativt trygg med hjemmestekt ferdigmarinert kalkun. I utgangspunktet skulle bestemor og bestefar komme til oss, men i siste liten ble vi alle sammen invitert bort til onkel og tante. Gleden med å komme bort er spesielt stor i julen. Selskap, sammenkomster og familie betyr da ekstra mye. Og julaften ble veldig fin. Antrekket ble en lilla silkekjole. Den passet ypperlig for anledningen. Middagen gikk fint, og kveldsen gikk fint. Gavedelen gikk også fint. Jeg ble både fornøyd og positivt overrasket. Dette året var gavene virkelig gjennomtenkt. Jeg fikk mest bestikkdeler, men også undertøy, kosmetikk, kjøkkenting og penger. Pakkeåpningen tok sin tid, men vi rakk allikevel dessert og kaker etterpå. Like over tolv kjørte vi hjem. Jeg kjente noen smerter, men tenkte de ville gå over. Vel. Det visste seg at det var litt mer omfattende enn som så. Jeg fikk få timer søvn, og våknet opp med de samme smertene 1. dag. Denne gangen var de uutholdelige og mye mer intense. Istedenfor felles julefrokost bar det rett på legevakta, og deretter i reseptkø for antibiotika. En kur for en hel uke. Formen var dårlig. Jeg var sliten, slapp og deprimert. Jeg orket hverken juleselskap eller venninnebesøk. Ting gikk seg gradvis til, og jeg kom meg omsider på bena etter 4 dager. Etter late dager uten sminke iført joggebukse var det en befrielse. Jeg hadde riktignok ikke vært totalt sengeliggende tross hvor uvel og ille jeg følte meg. I senga hadde jeg det nemlig verre. Om nettene sov jeg knapt. Med filmer, familietid (omsorg/kjærlighet) og pc kunne jeg konse på andre ting, og legge fokuset vekk fra det vonde. Det hjalp betraktelig på humøret. Med mer energi orket jeg dessuten å jobbe med skole. Kort tid etterpå var virkelig særemnet i havn. Det var vel en av mine største bekymringer og unnskyldninger for at jeg ikke kunne rekke annet i julen. Så da det var ferdig var jeg mye mindre stresset, og følte en langt større frihet enn tidligere. De neste dagene som ”frisk” ble derfor julen kjørt litt i reprise. Vi hadde felles julefrokoster der vi pyntet oss og satt mange timer ved bordet. Dessuten spilte vi julemusikk, mens mamma og jeg bakte julete småkaker. Det ble også en byttebytur, men det måtte til slik at jeg fikk utnyttet julegavene maks. Er ikke så enkelt å kjøpe til en som er i starten av voksenlivet. Jeg vil gjerne samle likt, og unngå mest mulig variasjon i kopper og kar. Begynner man riktig, så fortsetter man også riktig…

 

Jeg så for meg en helaften med familien, felles kalkunmiddag og fylte sprudlende hvitvinsglass, men neida. Slik ble det ikke. Istedenfor ble vi bedt bort til tante på Nøtterøy, noe jeg står over- blir kun sjåfør. Invitasjonen var litt sen for min del, og jeg følte meg derfor ikke forberedt nok. Det har med at jeg ikke orket så mye planlegging og styr. Tror ikke jeg drar fram pentøyet en gang – og for en frihet det er! Jeg er ikke så tradisjonsbundet om jeg ikke må. Sykeprossessen tok mye energi fra meg, og jeg har i grunn behov for en rolig kveld. Det er krevende nok å hente familien sent på nattestid. Slik blir det jo når jeg velger som jeg gjør- men heldigvis blir jeg ikke helt alene. Jeg tar med en god flaske pepsi max pluss kveldsmåltidet og drar på besøk til min herlige venninne. Å ønske ”godt nytt år” krever minst to personer. Det blir mest hyggelig slik. Jeg kjenner vel også på at det er mest naturlig å tilbringe slike dager med venner, og ikke familie. Alderen taler litt for seg. Hvilket som bare er bra. Jeg er på alle måter sikret en fin og sosial kveld. Om den ikke blir like festlig og nyttårsaktig som de fleste andre sin, så slår den i allefall 2010 – da jeg så rakettene fra vinduet på psykiatrisk med en indisk vikarsykepleier ved min side…. Å slippe det gjør meg mer enn fornøyd!

 

 

Innlegget blir avsluttet med ”godt nytt år”! De beste ønsker for det kommende året sendes til dere alle!

Måtte 2014 bli herlig….. Selv har jeg motivasjon til tusen og skal virkelig bruke den for alt den er verdt!

 

 

 

 

1 kommentar

Siste innlegg