Er jeg forresten jente nok?

Jeg har fundert lenge… Hvorfor blir jeg aldri tilfreds? Tilfreds med noe som omhandler mitt ytre. Det er sjelden jeg blir utsatt for de såkalte jenteproblemene. Det må jeg ærlig innrømme. Antrekket er som regel avgjort av dagsformen og sminken er som regel et par enkle mascarastrøk. Smykker kommer på hvis det passer seg sånn, eller hvis jeg har tid. Håret får en daglig omgang med rettetanga, og kanskje en strikk hvis det behøves. Jeg er virkelig ikke jentete. Hvis jeg skal i selskap eller på arrangement kan det imidlertid endres. Litt i det minste. Jeg har alltid likt å pynte meg, og jeg liker det enda, men det er mer et tiltak å bruke kreftene på det nå. Jeg har for små tanker om meg selv og kroppen min. De dyreste merkeklær hjelper ikke. Diamantsmykker hjelper ikke. Flott makeup hjelper ikke. Samarbeidsvillig hår er vel og bra, men det hjelper heller ikke. Jeg er et tomt lerret som aldri kan males nok på. Det blir liksom aldri fint nok. Jeg blir aldri fin nok. Slik føles det. Flere timer kan jeg ofre uten å føle et fnugg av selvtilitt ekstra. I såfall er det sjelden. Hvis jeg skulle oppleve en slik stund ved speilet har jeg en slags ”vunnet i lotto”-følelse med en boblende lykkerus innad. Da kan jeg smile, le og prate til meg selv uten at noe er feil. Jeg fjaser i vei som om alt er så perfekt og flott. Det er så overfladisk, men allikevel skulle jeg ønske flere dager var slik. Da hadde jeg gledet meg til å sette sammen dagens antrekk. Jeg hadde gledet meg til å gjøre meg flid med sminke og hår. Og viktigst av alt; jeg hadde gledet meg til å vise meg fram. Fram til verden. Nei. Jeg gidder rett og slett ikke. Lysten er dårlig. Det føles ikke verdt det. Usle syv minutter setter jeg av, og det er det. Kanskje ti hvis det er ekstra viktig. Ingenting mer. Ingenting mindre. Vanedyret har talt. Slik blir utseendet greit nok, og det er det. Litt sårt å tenke på i grunn. En jente på 20 år ville normaltsett ønsket å framstå så flott som mulig. Ungdomsårene er svært viktige, og det er de vel også for meg. Hvorfor tenker jeg da ikke i de baner? Hvorfor prioriterer jeg ikke godfølelsen og pynter meg mer? Hverdag, som fest. Jeg ser at jeg har en vei å gå. Jeg må virkelig jobbe med meg selv. Knallhardt. Alt kan bli bedre. Jeg skal riktig nok ikke bruke evigheter på å bli rosafarget med paljetter, pushup-bh og blondt hår. Jeg skal bare bli en oppdatert utgave av meg selv. En utgave som gjør at jeg er mer komfortabel med den jeg er, og den jeg framstår som. Jeg ser at det er en del og et viktig steg på veien til å akseptere kroppen sin bedre. Noe som igjen skal inspirere til å tenke friskere tanker som igjen fører til friskere handling!

 

 

 

 

 

 

14 kommentarer
    1. Veldig bra formulert og skrevet. Jeg kommenterer ofte blogger, og da kommer jeg innom alt fra sminke og mote, til bloggere som blogger om såre temaer som f.eks psykisk helse og spiseforstyrrelser. Jeg liker å skrive til folk som har problemer, ikke for å gi de råd (de ikke vil ha), men for å vise at jeg bryr meg selvom jeg ikke kjenner til den eller disse personene. Jeg har vært igjennom mye dritt i mitt eget liv selv, så jeg vet hvordan det er å ha det vanskelig.
      Det jeg sier nå, sier jeg fordi jeg mener det; du ser naturlig pen ut 🙂 Du trenger ikke noe mer enn de få mascarastrøkene du allerede påfører 🙂 Du har søte smilehull når du smiler og du gjør det med hele ansiktet 🙂 Skolebildet ditt – litt lenger ned på siden, var superfint! Jeg ser naturligvis at du er tynn, og at du har spiseforstyrrelser, men bortsett fra det ser du utrolig søt og yndig ut 🙂 Så ja, du er jente nok! 🙂

    2. Veldig sterkt innlegg du har skrevet her. Det står virkelig respekt av det. Jeg personlig synes du ser ut som ei flott jente, og at du er fin nok naturlig, uten masse sminke og dill dall. Du vet, naturlig skjønnhet kommer innen i fra. Og ut i fra innlegget du har skrevet her, tror jeg du er en fantastisk fin person!
      Ønsker deg masse lykke til! Stor klem 🙂

    3. Hei! Du er tapper og mange ser opp til deg! Jeg lurte på hvor mye du veier og din høyde?
      Og hva og hvor mye spiser du i løpet av en dag! Håper virkelig på svar. Sitter i klemma jeg og men når jeg leser bloggen din, ser jeg lyset som jeg lengter etter <3<3 Takk!

    4. cc: Hei! Takk for din kommentar.. Vel. Der må jeg nok skuffe deg, for de svarene får du ikke, og det får ingen andre heller 😉 Da jeg startet å blogge hadde jeg noen klare retningslinjer og krav til meg selv. De omhandlet at jeg ikke skulle utlevere mer enn jeg er komfortabel med. Vekt, høyde og kaloriinntak er meget såre punkter. Ingen andre enn meg selv og helsepersonell har nytte av å vite disse tingene. Ikke en gang hvordan det har vært eller hva som er målet. Og når du selv skriver at du er syk så skjønner jeg at du lett kan bli påvirket. Jeg har ingen oppskrift på dette! Mirakelfasiten finnes ikke…. Dessuten er slikt individuelt og varierer fra person til person.

      Det er leit at jeg ikke kan svare deg, men det håper jeg du har forståelse for også. Tenk deg i egen situasjon hvis noen hadde spurt deg. Det er rett og slett litt ubehagelig i grunn.. Men ja; jeg er kjempeglad for at du finner trøst i bloggen min. Ikke heng deg opp i tall – for det har ingenting med å ”komme seg ut av klemma” på 🙂

Siste innlegg