Oi oi. Jeg blir tydeligvis eldre jeg også. Om nøyaktig en uke har jeg bursdag. Snart 21 år – på vei mot 30… Jeg skal innrømme at jeg ikke liker denne aldringsprossessen. Den skjer for snart og altfor tidlig. Skal jeg ikke bli for dramatisk, så er jeg vel enda ung. I katogorien i allefall. Folk sier nemlig så. Ung eller ei. At jeg blir eldre gjenspeiler stadig meg og hverdagen. Ja. Jeg nærmer meg jo dette fancy voksenlivet, og det merkes spesielt på prioriteringene mine. Jeg må ofte minne meg selv på å velge venner framfor jobb og skolearbeid. Jeg må tenke at kino eller cafeturer er mer viktig enn nav-møter, tannlegetimer, optikerundersøkelser og legetimer. Om ikke mer viktig, så er det lurt å sette av plass til disse tingene. Det får jeg langt mer energi av. De andre gjøremålene kan jeg fint plassere til tider der folk er opptatt uansett. Som skolehverdager. Jeg ser jo helt klart en sammenheng ettersom sykdom og alder spiller inn på valgene jeg foretar meg. Jeg gikk over til voksenlivet i min mest kritiske fase av livet. Døende, utsultet og ugjennkjennelig bikket jeg over 18-års-grensa. Der lå jeg i en seng på psykiatrisk en kald desemberdag i 2010. Hva gledet jeg meg til? Ingenting. Jeg så hverken fram til å gå på polet eller ha oppkjøring. Det gikk jo forsåvidt ikke, heller. Den friheten som hørte med alderen hørte ikke med sykdommen. Tvangsinnleggelsen veide mest. Dessverre. Min siste ungdomstid fløy bare bort. Ut til intet. Overgangen føles på alle måter helt merkelig. ”Når fylte jeg 18, egentlig?” I hvertfall ikke i 2010. Kanskje året etter. Jeg vet ikke. Hver bursdag har jeg denne tanken om at jeg blir 2 år yngre. Det er kun det som føles realistisk for meg! Lever jeg i en urealistisk verden?

Bursdag som julaften. Listene er like. Årets ønskelister er langt mer annerledes enn for en gjennomsnittlig ungdom i dagens samfunn. Der står det; nye brilleglass – frisørtime – bilvask med polering – proteinbarer – ting til serviset mitt og vinglass (A. B). Null klær, sko, smykker eller vesker. Jeg har med sykdommen fått livserfaring som gjør at jeg verdsetter ting på en helt annen måte enn før. Man kunne like gjerne sagt at jeg ikke ønsket noe spesielt. Rettere sagt; trenger ingenting spesifikt. Det er jo realiteten. Såklart kan jeg jo alltids komme på en haug av ting, men jeg ser ikke noe poeng i det. Materielle gleder er kun kortvarige. Mobilen er gammel, men den fungerer. Kameraet har ikke flest megapixler, men det tar jo bilder. Det er ikke synd på meg av den grunn. Hva skal jeg med unødvendige oppgraderinger, egentlig? Vise meg fram? Styrke selvtilitten? Nei, ellers takk. Det klarer jeg fint på andre måter. Jeg har som sagt det jeg trenger – og litt til. Sært, men sant. Det er  nok å vite at jeg har det trygt og godt. Det er nok å vite at jeg har verdens beste familie og venner. For ikke å glemme at jeg har en haug av muligheter til å oppnå alt jeg vil. De bekreftelsene gleder stort! En ting skal allikevel sies. Jeg har et ønske. Et stort ønske. Som et mirakel fra klar stjernehimmel. Det er vel ikke vanskelig å gjette? Å bli fri fra anoreksien ville betydd alt. Jeg antar at det får være en egen gave til meg selv på lang sikt. Om ikke gave, så skal det være min beste og mest nødvendige investering her i livet!