Tynn med komplekser…

Da jeg så på tv her om dagen kom temaet med jenter og utseende opp. Jenter og komplekser med andre ord. Det fikk meg til å tenke. Jeg har gått gjennom hele livet og aldri verdsatt utseendet mitt, kroppen min eller den personen jeg er. Ikke var jeg ulykkelig. Ikke var jeg feit. Nei, snarere tvert i mot. Kanskje var ting for bra? Jeg gav aldri utrykk for min misnøye, og derfor blir dette rent hypotetisk. Hvis folk hadde stilt meg spørsmålet om hva jeg var misfornøyd med kunne jeg ramset opp i dagesvis. Sitert fra dagboka og begynt fra bunn. Jeg ville startet med de altfor sprikende tærne mine, og fortsatt med de brede leggene mine og knærne som går for mye innover. Helt til slutt hadde jeg nådd panna mi. Den altfor store klompete panna mi. Slik ville beskrivelsene kommet på rekke og rad. Uten stopp. Slik hadde mine dårlige sider bare strømmet på. Rettelse; de sidene JEG mislikte. Kun to fine ting kunne jeg klare å trekke fram; øynene mine og huden min. Det er få positive ting. Veldig få. Altfor få. Det sier greit mye om hvor tolerant og glad jeg var i meg selv. Jeg kan dessverre ikke si at oppfatningen er bedret. Dog er den heller ikke forverret. Selv som siltynn er jeg enda ikke fornøyd med kroppen. Vektnedgang var ingen mirakelkur. Jeg bare trodde det. Hverken tærne, leggene, knærne, låra, magen, og generelt hele meg holder mål. Langt fra optimalt nok. I-landsproblemer kaller jeg det. Jeg kan kreve og klage uten å komme noen vei. Jeg lever rett og slett ikke opp til forventningene, og det samme hvor hardt jeg prøver. Ønsket resultat ble aldri oppnådd. Det blir aldri oppnådd. For hva snakker jeg om? Hvilket resultat? Hva higet jeg etter egentlig? Når jeg stiller spørsmålene kommer jeg egentlig ikke på et godt nok svar. Dermed har jeg innsett at jeg aldri vil bli fornøyd med kroppen. Det er rett og slett ikke meningen. Det er rett og slett ikke realistisk for meg. Jeg var jo ikke tilfreds før heller. Før sykdommen. Det sier mye. Sånn sett har jeg nok alltid hatt en iboende svakhet psykisk. En slags vrangforestilling som har fulgt meg siden dag 1. Det er veldig vondt, samtidig som det føles skikkelig urettferdig. Hvorfor meg?

 

 

Tross hvor vanskelig det er å godta utseendebiten, må jeg allikevel komme til et veiskille hvor jeg velger den grønne stien. Der jeg lærer å akseptere meg selv. For den jeg er. Aksepten må komme i takt med fornuften. Fornuften må bety en sunn kropp som skal leve fram til alderdommen tar meg. Samtidig som det skal bety en kropp som orker å foreta seg det jeg har lyst til. Jeg kan som sagt dessverre ikke oppnå det umulige idealet – for det kan ingen andre heller. Da får det være greit. Kanskje jeg bare må slutte å tenke slik? Livet må ikke nødvendigvis være forbundet med anoreksi, sykdom og uforutsigbarhet. Muligheter er bedre enn begrensninger. Mye bedre. Hvis det kun er to positive ting jeg er fornøyd med så er det i allefall positive ting. Slik tankegang er nødvendig for meg!

 

 

 

 

 

12 kommentarer

Siste innlegg