Før jeg ble syk kjente jeg knapt til mine egne følelser. Jeg var aldri redd. Jeg gråt sjelden. Jeg utrykte sjelden ekte glede, og jeg viste sjelden kjærlighet til andre. På mange måter bodde jeg inni min egen lille kokong. Jeg svevde mellom dagene. Overfladisk og selvsikker. Da jeg ble syk opplevde jeg en helomvendig. Jenta hoppet ut av kokongen. En haug av følelser og tanker suste om hverandre. Jeg følte meg glad og trist samtidig. Jeg smilte og gråt samtidig. Jeg hatet alle rundt meg, samtidig som jeg elsket dem. Og viktigst av alt; jeg tillot meg å være sårbar. Jeg kunne gråte uten å føle meg svak. Jeg kunne ha en dårlig dag uten å være et dårlig menneske. Jeg klarte å ta i mot en klem uten å støte den andre fra meg. Jeg trodde på folk og tok ordene til meg da de sa ”jeg er glad i deg”, ”du betyr mye” og ”du er elsket”. Det har vært en spesiell reise i tankegang og sjeleliv. Mye følelser har vært i sving hele tiden. I løpet av tre år har jeg blitt mer kjent med meg selv enn på de sytten første årene jeg levde. Hvor merkelig er ikke det?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse