Onsdag 2 Oktober:

Det var et tiltak å stå opp. Altfor god seng og en supermyk dyne gjorde det ikke enklere. Etter en intens og slitsom vekkerklokke stod vi til slutt opp, og det i fornuftig tid. Med enkel sminke og komfertable klær gikk vi ned til frokostsalen. Der kviknet jeg mer og mer til mens jeg nippet til tekoppen. Mamma spiste, og jeg var godt selskap. Tidlig frokst betød god tid. Noe som gjorde at vi kunne nyte morgenen helt uten stress. Da vi kom tilbake på rommet gjorde vi oss turklare. Jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg kunne kle meg. Ikke skulle jeg fryse, og ikke skulle jeg svette. Frossenpinnen i meg var nok verst. Det var best å prioritere den. En god thights ble tatt på under treningsbuksa. Topp, bomullsgenser og flis under jakka. Mye klær var nødvendig. Været var ustabilt. Kaldt med yring. Første turen gikk til Arendal. GPS’en ble plugget opp på turistkontoret, og dit ble jeg forsåvidt ledet, etter en haug med smale gater og enveiskjøringer jeg ved første øyekast anså som ”ukjørbart”. Joda. Alltid raskeste veien… Så var det dette med parkering, da. Handicap, fullt, buss, taxi – ikke enkelt i en ny by. Omsider fant jeg en trang, men brukbar plass å sette fra meg bilen. En snill mann guidet oss til kontoret. I utgangspunktet hadde vi tenkt på en løype, som vi egentlig bare ville ha beskrivelse på. Da vi fant ut at den kun var så kort som 3,6 km rundt ble vi usikre. Etter god hjelp kom vi fram til en passende tur. Vi ville gå for en lysløype som lå like i nærheten – Birkelunden. Perfekt skogsrunde for oss. Rett etter vi dro ble det kaldt, blåsete og veldig surt. Dessuten kom regnet. Fler og fler dråper traff ruta. Det gjorde ikke noe med motivasjoen til disse jentene. Vi var helt klare på at vi skulle på tur – uansett vær. Jeg ble forsåvidt sjeleglad da jeg fant boblejakka i bagasjerommet. Den kom godt med. Vi startet på runden og fulgte merkingen. Den var bra helt til vi gikk 2-3 km for langt og måtte snu. Vi var fort tilbake på rett spor. Etter en times gåing fant vi en koselig fjellskrent med utsikt over sjøen. Der spiste vi matpakker. Energien var mildt sagt på bånn, så det kjentes godt med litt nye krefter til å fullføre. Hadde definitivt gått på tomgang med ren og skjær viljestyrke en stund. Noe som egentlig ikke var særlig smart med tanke på hvor krevende og tøff løypa var. Da vi kom tilbake til bilen kjørte vi mot hotellet. Uten GPS, vel og merke. Jeg er kjent for å ha svært god stedssans. Planen ble til underveis. Boblejakka ble byttet med Bergans softshell i og med at sola hadde begynte å titte fram. Vi stoppet på Hove Camping og gikk en ny tur. Først mot vest, til vi ikke kom lenger, og så mot øst til vi ikke orket mer. Da hadde vi gjennomført resten av runden som vi begynte på forrige dagen. Det tok vel litt over en time. Med to gode og lange turer var vi begge fornøyde. Vi tøyet og kjørte videre. En kjøretur på måfa. Den gikk gjennom Tromøya og endte på en koselig strand der vi spiste matpakker. Tilbake på hotellet skiftet vi til bikini og gikk ned for å benytte spaet. Det var en herlig belønning etter en fantastisk, men slitsom dag. Det fikk jeg merke da jeg slet med å reise meg opp. Altfor mange muskler ville holde meg nede og bare bli der. Vel. Jeg hadde nok fått min dose for å si det sånn…. Da vi begge to var ferdigstelt begynte kvelden. Vi så på tv, skravlet og spiste. I tillegg måtte vi legge en plan for morgendagen. Tvedestrand var forhåndsbestemt destinasjon. Utover det måtte vi bruke elimineringsmetoden. Det var ikke enkelt med alle de forslagene turistforeningen hadde lagt ut. Dessuten skulle de oppfylle våre kriterier. En fornuftig lengde på ålreit underlag som var godt merket hele veien rundt. Med middels vanskelighetsgrad. Ikke minst måtte det være greit å finne fram. Med de elendige veiforklaringene virket det umulig, så jeg benyttet 1881 og kart for å få fram litt ekstra steds- og veinavn. Det hjalp betraktelig. Uten printer skrev jeg i vei og noterte alt jeg kunne. Like etter klokken ett kunne jeg stelle meg på badet og tusle i sengen. Stuptrøtt sovnet jeg momentant.