Jeg har levd med rammer siden den dagen jeg ble født. Rammer som skulle være med på å forme meg. Forme meg som menneske. Rammer som skulle skape gode normer, men også muligheter. Det har aldri vært negativt. Jeg har hatt en ganske fri oppvekst og oppdragelse med en trygg og god familie rundt meg. Fra dag en har de støttet meg og vært der for meg til alle døgnets tider. De har hatt troen på meg og de har gitt meg sjanser. Sjanser til å vise at jeg er den kloke jenta jeg ble født som. Ved å ta valg. Ved å utføre handling. Ved å prioritere. Det kan være så mangt. Stort sett har jeg gjort som jeg skulle og burde. Fornuftig har jeg jo alltid vært. Selvstendigheten slo tidlig inn. Jeg ble fort opptatt av å ”ta vare på meg selv” og ”klare meg selv”. På alle plan, egentlig. Avgjørelsene var det derfor jeg som tok. Å handle riktig har sjelden vært et problem for meg. Slik var det i allefall fram til de negative faktorene kom inn i bildet. Faktorer som gikk over til å bli noe jeg ikke var forberedt på i det hele tatt. Noe så grusomt at jeg følte meg som en dødsdømt fange. Med en anoreksidiagnose ble plutselig alle handlinger utført i henhold til den. Færrest mulig kalorier. Mest mulig trening. Minst mulig fritid. Slik ble det. Hva kunne jeg ellers gjøre? Det var da jeg forstod at selvstendigheten min ikke kunne opprettholdes i samme grad som før…
