Viktig forhold

Jeg er meg. Du er deg. Vi er alle forskjellige. Vi har alle forskjellige behov og vi har alle forskjellige meninger. Selvstendighet er derfor viktig. Ekstremt viktig. Den kommer. Alle trenger vi tid og rom til å utvikle oss. Utvikle oss slik vi ønsker. Slik vi mener er fornuftig og slik vi mener er rett. Det finnes ingen fasit. Kun en hjerne. Ingen som kan ta avgjørelsen for oss. Du styrer. Du bestemmer. Du vet best!  Allikevel utsettes man for en rekke ytre påvirkninger daglig. Vi blir herset med uten at vi helt er klar over det. Masse inntrykk og impulser kan fort bli forstyrrende og for mye. Da starter gjerne usikkerheten. Tvilen kommer fram… Noe som vokser seg fram til å bli teite i-lands-problemer.

 

 

For hva er det snakk om, egentlig? Det er en rekke ting som angår enkeltmennesket og individet. Allikevel mener jeg ”synet på seg selv” troner øverst. Man kan forsåvidt heller ikke ha et godt forhold til andre, uten å ha et godt forhold til seg selv. Sånn innerst inne. Enten man vil innrømme det eller ei. Selvbildet er jo et sted å begynne. Enkelt er det aldri. Utfordringene står i kø. Ofte er det andre faktorer som gjerne vil spille inn. Som dette med kropp, utseende og det ytre. Det skjer noe med ens eget selvbilde når kroppsfokuset overtar. Slik det forsåvidt har gjort i dette samfunnet. Jeg kan ikke gå forbi en bladreol på butikken uten å lese en eller annen fanatisk overskrift relatert til helse. Hver gang skal det presiseres hvor mange kilo man kan gå ned med diverse dietter og svett trening. Hver gang skal det være bilde av den perfekte dama/mannen med den perfekte kroppen, det nydelige ansiktet og det speilblanke håret. Hver gang. Mediene skal lokke oss til å lese om det fine og flotte. I den tro at vi selv kan oppnå det. Kjøpe oss til suksess? Er det slik det er? Da blir det jo ikke enkelt når sammenligning pågår konstant. Spesielt når man føler man aldri når målet ”målet”. For hva er målet? Er det dit man kommer når man innfrir forventninger og oppnår resultater? Er dit man kommer fordi man er lykkelig og har det bra? Eller kanskje en kombinasjon? Hva er realistisk og hva er overfladisk? Det er noe å tenke på. Det finnes et skille. Om det er tydelig nok gjenstår å se. Man skal bevare en psykisk helse, like mye som den fysiske. Selvtillitt er essensielt. Den er på plass den dagen man virkelig er trygg på seg selv. Ikke med et liv der man hele tiden stiller krav og lengter etter noe som ikke eksisterer. Heller ikke når man tenker på hva man skal rekke, burde ha rukket eller ikke rakk. I såfall er det ikke rart mange lever under spenninger og stress dag inn og dag ut. I så fall er det ikke rart man aldri blir tilfreds med noenting…

 

Man skal være fornøyd med den man er, og ikke lengte etter den man ønsker å være. Du er deg, og jeg er meg. Ingen kan utfylle den rollen bedre. Vi er unike på hver vår måte. Flotte individer som det kun finnes en av. En i hele verden. Kanskje er det viktigere å fokusere på det man lykkes med, framfor det man ikke lykkes med. Det er for dumt å hige etter noe som aldri kommer. Alle kan ikke tjene milliarder og alle kan ikke være supersmarte medlemmer av Mensa. Alle jenter kan ikke være tro kopi av Barbie, mens alle gutter kan ikke være flotte og topptrente med superpack. Det går ikke. Vi er ikke satt sammen slik. Den perfekte fasade eksisterer ikke, og det har den aldri gjort. For fornuftens del er nok det sånn det skal og bør være. Man må bare leve livet sitt på best mulig måte. Og best av alt; være seg selv 110%.

 

 

 

 

 

  

2 kommentarer
    1. Hei Madeleèn 🙂
      Du skriver om å tørre å være seg selv 110%. Dette er jeg helt enig i, men jeg synes det er vanskelig å være meg når jeg ikke vet hvem jeg er. Skjønner? Jeg føler at anoreksien er den eneste “vennen” min og det eneste som beskriver hvem jeg er. Har du noen tips til å finne seg selv uten anoreksi. Ååå Madeleèn, jeg skulle ønske jeg var så tøff som deg!! Du er helt fantastisk!! 🙂

    2. Emilie Christine: Det er jeg så utrolig enig i, Emilie! Det er vanskelig å finne tilbake til sin egen identitet og ”jeg-person” når anoreksien tar så stor plass. Det beste man gjør er å ”pushe den til side” og fylle tiden med det som man selv ønsker, har lyst til og føler er givende. Jo mindre plass den får, jo mer plass til å være seg selv. Om det ikke er 110% den dag i dag, så er alt bedre enn ingenting 🙂

      Tusen hjertelig takk! Det var utrolig hyggelig å høre ^^

Siste innlegg