Det er uendelig godt å vite at mine erfaringer kan inspirere og virke positivt for andre. Selv om jeg sitter med vonde og dype arr så betyr ikke det at disse arrene skal markeres. Ikke mer enn de må i allefall. Jo lenger ned jeg graver, jo mer depresjon, angst og selvhat får jeg fram. Det er jeg aldri tjent med. Fortid er fortid. Den er over. Fullstendig ferdig. Veien videre er framtiden. Det er den jeg fokuserer på nå. Der jeg først og fremst skal bli bedre. En gang i senere tid håper jeg, og helst så fort som mulig. Hjelpe meg selv ved å hjelpe andre. Bloggen har en viktig funksjon sånnsett. Jeg kan skrive og notere ned tanker som fyller hodet mitt. Jeg kan publisere realistiske bilder. Jeg kan vise fram en sårbarhet der jeg er totalt ærlig og åpen. Jeg kan liste opp konsekvenser og ulemper som kanskje vil skremme folk vekk fra spiseforstyrrelsens klør? Jeg kan våge å satse, på tross av at jeg ikke aner utfallet. Jeg kan, jeg vil og jeg skal. Hver gang jeg sier det kjenner jeg haugevis av energi stråle ut i kroppen. Smilet lurer seg fram og jeg nyter en god følelse blandet av selvsikkerhet og trygghet. Jo mer jeg har det slik – desto bedre. Alt som er bedre er gull verdt i kampen mot anoreksien…

 Blogge seg bedre? Ja, jeg tror det funker!