Store kontraster

Gjennom gardinene kan jeg skimte en knallblå himmel. Jeg velger å gå en tur. Langs husene vandrer jeg gatelangs. Høyre ben foran venstre, og venstre ben foran høyre. Slik går det i takt. Finværet lokker fram et smil om munnen min. Jeg kan høre fuglene kvitre mens jeg skuer opp på skyene som ligner sukkerspinn. Det får meg til å tenke. Tenke på den gode framtid. Hva den innebærer og hva den vil gi meg. Hvor trygg og hvor sikker min hverdag vil bli, og hvor trygg og sikker jeg vil føle meg. Beskyttet fra det vonde. Jeg stopper opp. Blir bare stående som en idiot. Øynene lukkes og jeg strekker fram hendene. Jeg bruker alle krefter mine og drar sola mot meg. Jeg kjenner øyeblikkelig på et overskudd av energi, glede og tilstedeværelse. Lykkefølelsen brer seg i meg og omfavner den lille kroppen min. Tenk hvis jeg kunne være her hver dag…

 

 

Noen timer senere skyer det til. Tor slår fra seg mens vannet bøtter ned. Jeg går utenfor døra. Ikke lenger enn til trappa, for da holder jeg meg tørr. Jeg setter meg ned og lener ryggraden mot rekkverket. Jeg kan kjenne det. Slik orker jeg ikke å sitte lenge. Bare til jeg har fått litt frisk luft. Tankene starter. Funderingen begynner. Bildene dukker opp, og minnene tar tak i meg. Omsider er jeg tilbake. Tilbake i elendigheten. Bærende på en konstant smerte og frykt. Jeg ser ikke en jente. Bare en utmattet, utsultet og dødelig skikkelse full av blodige sår. Hennes øyne er krystallklare og våte. Hun har det vondt. Hun lider. Disse minnene igangsetter en prossess. Jeg ser for meg en framtid full av sykdom. En framtid der jeg er avhengig av alle andre, og ikke kan klare meg selv. En slik framtid som jeg helst vil være foruten. Jeg lukker øynene og strekker hendene ut. Alt jeg griper tak i er sort og dystert. Så fort jeg trekker hendene til meg omfavnes jeg av en kulde og en frostlignende aura. Mine små dunhår reiser seg, og jeg føler et ubehag som stikker dypt inn i meg.

 

 

 

 

 

 

  

5 kommentarer

Siste innlegg