Mitt hjerte dunker.
Det dunker svakt, men det dunker.
Sakte men sikkert kan jeg kjenne dets slag.
Lydløse og forsiktige.
Jeg kan føle en sorg og jeg kan føle en smerte.
Jeg kan føle en trygghet og jeg kan føle en ro.
Jeg vet denne muskel vil spire og gro.
Troen på et liv var styrke nok.
Håpet om frihet var styrke nok.
Framtiden i det fjerne var styrke nok.
Styrke nok til at det ei ga opp!
5 kommentarer
Så fint dikt 🙂 Få noen å lage melodi til det! Jeg vil tipse deg om et bra intervju med ei som hadde spiseforstyrrelser. I det siste nr. av Norsk ukeblad. Nå er hun frisk med mann og tre unger! Tror du klarer å bli frisk! Du er nydelig 🙂
<3
Dette var uyrolig pent skrevet. Du er veldig flink! <3
Vakkert dikt:-)
Jeg blir egentlig målløs