Kostholdet bærer jo preg av at jeg er syk, men det er som forventet. Jeg er jo ikke den fødte matblogger, og det er heller ikke min intensjon, men ettersom dette hører til feriens utfordringer så blir det et innlegg. Som da er basert på mine erfaringer og opplevelser. Jeg startet opp med seks poser av Møllerens porsjonshavregrøt. Veldig lettvint å ha med på tur da de kun skal tilsettes vann. Enten i mikro eller fra vannkoker. Kjekk og enkel kveldsmat. I tillegg til disse posene hadde jeg også fire ulike Lerum-syltetøy og to pakninger med 0,0 yoplait-yoghurt. Utover dette måtte jeg spise fremmed og ukjent mat. Hele veien fra Sverige og ned til Tyskland.

 

 

Så til det store spørsmålet; Hvordan gikk maten?

Jeg er dårlig til å spise tidligere enn halv tolv, så det ble til at jeg tok med meg frokost og lunsj i form av matpakker. Jeg har en søt rosa matboks som jeg bruker. Den er skikkelig jentete og veldig lite meg i grunn. Ved middag- og kveldsmat var vi som regel på plass og spiste sammen. Kveldsmaten er vel det eneste måltidet jeg gjør meg flid med og får til å se inspirerende ut. Tidene var veldig variert ettersom vi stort sett var på farten hele tiden. Plutselig kunne vi få middag i nitiden og kvelds nærmere tolv. På ferie blir det fort sånn, og det er helt greit. Jeg er glad jeg ikke lenger er så låst på klokka. Vi hadde et lite kjøkken den ene natten vi var i Sverige, mens i Danmark levde vi på et hotellrom uten kjøleskap, til og med. Kjølebagen ble derfor flittig brukt. Jeg hadde små problemer med å få i meg svensk og dansk næring, men var nøye på det jeg kjøpte og brukte gjerne litt tid på å finne brukbare valg. Jeg hverken kjøpte eller bestilte mat ute. Inntaket baserte seg mye på grovt bakverk ala fullkornsrundstykker, økologiske knekkebrød, frukt og keso med usukret syltetøy. Middagene ble kald mat. Oftest salat med variert innhold. Ettersom vi var uten mikro og vannkoker måtte havregrynsposene bli med over grensa.

 

Da vi kom til Tyskland ble det meste annerledes og enklere med maten. Noe vi visste. Det var vi kjent med fra i fjor. Vi kunne plassere ut alt av kjølevarer, tørrvarer og kjøkkenutstyr for å komme oss godt på plass. Plutselig hadde vi et helt funksjonelt kjøkken med de fleste matlagingsmuligheter basert på induksjonsplater og mikro. Da kan man faktisk tilbrede ganske mye. Med de mulighetene ble gjerne initiativet litt større. Det gjorde at vi brukte tid og disket opp med felles middager. Ikke felles mat, men felles bespisning. Den første Nettobutikken vi besøkte var den beste. Jeg husket den fra i fjor, og visste at jeg fikk nøyaktig det jeg trengte og ville ha. Både helsemessig, variasjonsmessig og smaksmessig. Jeg fant til og med fettfri sjokoladeyoghurt. Smakte farlig usunt, men veldig godt. Rugbrød ble testet for aller første gang. Hverken positiv eller negativ. Smaken kunne vært bedre, men fungerte greit med pålegg på. Spesielt syltetøy, men jeg kom fort over på et annet alternativ.Tysk spekeskinke er noe av det beste jeg noensinne har smakt. Pålegg eller ei så måtte det ganske mye væske til for å få ned skivene. Kompakte som bare det. Hadde nok aldri kjøpt et slikt brød om det fantes andre alternative karbohydrater der.

 

Jeg dro vel egentlig i den butikken kun for en ting. I fjor oppdaget jeg noe som jeg bare måtte ha og som jeg aldri fikk nok av. Hadde lagt mine store kjærlighet på sjokolade- og jordbærmelken uten sukker. Derfor måtte den hamstres og tas med tilbake til Norge. Ni pakker med tre i hver. Altså 27 bokser fulle av glede. Forhåpentligvis holder de en liten stund… Andre matbutikken vi besøkte var en minihandling. Påfyll med brusflasker og en stor iste til meg. Skulle bare ønske jeg hadde forstått at den ikke skulle blandes ut med vann før det gjensto under halvparten. Smart. Jeg hadde tenkt å kjøpe bringebær, men stod over da jeg så at de var mugne og det fløy bananfluer over. Istedenfor tenkte jeg at noen syrlige rips kunne være en god erstatning enn så lenge. Jeg kjøpte en halv kilo som holdt for hele oppholdet. I de neste butikkene var ikke innkjøpene særlig interessante. Handlingen ble den vanlige. Jeg danset av glede da jeg omsider fant cottage cheese på fjerde stopp. To bokser holdt såvidt over to dager og mer måtte kjøpes inn. Den var ikke helt som den norske på smak. Litt syrligere, og dessuten hadde den langt mer fett (10%) Allikevel innenfor og smaksmessig bra. Jo mer fett, jo bedre for meg sier vi. På en tysk delikattesseforretning fant jeg mandariner i sukkerfri lake og noen supergode frørike knekkebrød med ferdigstekt ost og skinke på. Herlig. De blir nok dypt savnet, dessverre. Jeg likte veldig godt å spise de på kvelden. Bare knekke i vei og nyte de som om det var potetgull. Rett og slett snacks. Kveldsmaten ble forsåvidt også et felles måltid med familien. Rundt det klokkeslettet fikk jeg plutselig interesse for matlagningen. Bildene beviser det. Er noe med å vite at det kun gjenstår et måltid for dagen. Det gav en frihetsfølelse som roet meg ned. På den måten lå det ikke et stress med ”skal rekke”. Samtidig som det var nødvendig for at jeg ikke skulle gå lei. Etter matpakker på matpakker ville jeg ordne noe som virket tiltalende og fristende som siste måltid. Godt, flott og variert. Tiden var verdt det. Også på ferien ble standarden mange forskjellige glassboller. Kan trygt si jeg opptok plass og brukte tid med all maten min, men den gikk ned til slutt. Smertefritt.

 

 

 

Prøvelsen ble tyske middager. Varme middager. Noe jeg virkelig ville få til. I fjor levde jeg på en merkelig navngitt og ukjent fisk i mikroen. Målet var å klare seg bedre dette året. Gulrotpakningen ble anskaffet tidlig, men utover det måtte noen fler kalorier til. Jeg kjøpte noe kyllingkjøttkakegreier med fetaost og kyllingpølser på glassflaske. Det kunne sikkert varmes i mirkoen. Helt uten anelse om hvordan det smakte for å si det slik. Heldigvis var begge deler mer enn godkjent og jeg hadde fire middager i boks for de kommende dagene. Da jeg trengte flere innkjøp dro vi til en annen butikk og dermed måtte jeg prøve ut noe annet. Jeg bevegde meg ikke særlig langt mot det ukjente og holdt meg til den trygge fjærfe. Ferdigstekte kyllingbiter i vakumpakke var også en passende mikromiddag. Saftige og fine strimler med minimalt fett på. Lettvint og perfekt. Min siste tyske middag gjensto. I og med at den skulle beregnes for en middag ble det litt verre, men jeg gikk for kjøttkaker med fetaost da mamma og pappa kunne dele pakken med meg. Dermed var alle middager spist opp. Det samme med havregrynsposene, yoghurtene, kalkunpålegget, ripsen og cottage cheesen.

 

Det ble ikke så altfor dyrt med innkjøpene tross hvor mye jeg faktisk dro med meg tilbake. Sammenlignet med Norge er det sinnsykt billig uansett hvilket land man ferierer i. Tyskland var jo helt ekstremt. Ble nesten vanskelig å velge når man bare kunne ta det man ville ha. Spesielt hvis det viste seg at noe falt så i smak at jeg ikke kunne få tak i det igjen. Dilemma. Kort oppsummert ble det kirsebæryoghurt, sjokolademelk, jordbærmelk, sukkerfritt appelsinsyltetøy, tysk spekeskinke, fitnessbarer, vitamindrikk, rischips, sukkerfritt godteri, tyggegummi og en haug med drops som ble med hjem. Sistnevnte begynte jeg å samle opp da vi ankom Nordbysenteret for nesten to uker siden, og siden har jeg fortsatt. Til og med på kiel-ferja klarte jeg ikke å unngå de små eskene. Har jeg noe å spare ser jeg behovet med en gang. Posen har utvilsomt vokst, så det er mye godt å gripe tak i fremover. 35 esker. 4 poser. Pluss alle de andre godsakene mine, selvsagt.

 

 

Kalorier er en uting som jeg sluttet med da jeg ble utskrevet. De har null funksjon, rett og slett. Hva gjør vel en til eller fra? Jeg forsøkte å se minst mulig på ingrediensinnhold i matvarene, med unntak av når jeg skulle ha brødvarer. Spesielt i Danmark. Fargen matcher sjelden grovhetsprosenten, og for meg nytter det ikke å leve på finbrød. Det tåler ikke magen min. Jeg blir vannete, forstoppet og eser ut. Ikke ser det fint ut heller, og det trigger anoreksien noe veldig. Slike ubehag ville jeg unngå for enhver pris. Så godt det lot seg gjøre i allefall. Selvsagt syntes kroppen det var uvant å leve med et slikt kosthold, og derfor forventet jeg reaksjoner innimellom. De fikk jeg. Hjemme er jeg vant til å spise havregrøt minst to ganger daglig. Den mangelen fikk jeg merke i løpet av ferien. Å være sikret grovt nok brød var derfor utrolig viktig. Hjemmelagde knekkebrød om mulig. Ellers har jeg spist og funnet det jeg hadde lyst på. Jeg har forsøkt litt nye alternativer og varer som ikke finnes hjemme i Norge. Noe jeg synes var en milepæl, men som jeg egentlig ikke tenkte stort over. Til og med ispinner inngikk i blant i kosten. Ikke som kompansering eller erstatning. Kun som et rent tillegg. Akkurat slik normale mennesker gjør. På det settet kunne jeg altså være normal. Jeg valgte de som så gode ut, og ikke de som jeg antok hadde et brukbart innhold. Uten dårlig samvittighet. Uten å tenke aktivitetsnivå. Heller stolt og glad. Måtte jo markere at det var sommer, og da er ingenting bedre enn å unne seg en kald is. Spesielt på så varme dager. Anoreksi eller ei!

 

Jeg har kjent på den modige følelsen, men også på den usikre følelsen. Aller mest har jeg følt trygghet. Uten kjøkkenvekta kunne jeg nok sagt det motsatte. Hjernen har sine bestemmelser på hvor mye ting og tang skal veie, og hva en porsjon tilsvarer. Å få bekreftelsen på rett oppveiing gjorde spisedelen enklere, og jeg visste at jeg ikke trengte å føle noe på hva jeg hadde fått i meg. Utover hva jeg har spist og når jeg har spist, så har planlegging vært essensielt og avgjørende. Matpakker ble alfa og omega hver eneste dag. Jeg har jobbet for å få i meg alle måltidene som jeg skulle. Ingen stor kamp. Mer en husketing og noe jeg måtte rekke. Familien har vært snille og holdt ut med meg. Kun støtte og gode ord fra dem. De vet jeg tråkket over noen grenser da jeg virkelig ville innfri og gjøre mitt beste. For meg var det viktig å bevise at jeg fikk til en slik tur. En risiko tok vi jo med å dra. Så til det store spørsmålet; ja, maten gikk bra og jeg gjorde mitt beste sett utfra situasjonen. Om jeg mestret turen og matopplegget så bra som de ønsket, vet jeg ikke, men jeg er fornøyd. Kostholdet på ferie fungerte bedre i år enn i fjor. Jeg er langt mer motivert til å jobbe mot sykdommen. Dette går utvilsomt framover….