Trår til!

Før jeg ble syk var jeg kjempeglad i å sykle. Jeg elsket å bruke sykkelen til og fra overalt, om det var skolen eller rene trimmeturer. Å komme seg ut på sykkelsete er en sinnsykt god følelse av frihet. I dag har jeg fått tilbake denne følelsen. I flere uker har jeg kikket og bladd opp og ned på internett. Endelig har jeg fått en sykkel! Pappa og jeg har lenge diskutert og pratet om hvordan vi kan normalisere livet mitt på best mulig måte. Da også at det er forsvarlig og fornuftig med hensyn til sykdommen og livet generelt. Jeg har lenge lurt på dette. Faktisk begynte tankene den dagen jeg ble utskrevet. Sannheten er at jeg ikke har turt. Jeg har kun sett en overvekt av ulemper og negative sider. Hva hvis jeg tryner? Hva hvis jeg blir påkjørt? Hva hvis jeg besvimer underveis? Spørsmålene er mange. Allikevel kan man ikke tenke sånn. Skal jeg være redd for å leve? For sikkerhetens skyld har jeg kjøpt med en hjelm, og den skal brukes. Stor mer kan jeg ikke gjøre. Alt jeg foretar meg vil jo bety risiko. Jeg risikerer noe så fort man trår utenfor inngangsdøra. Det vet jeg godt. Jeg kan ikke stoppe å leve av den grunn, og spesielt ikke fordi jeg har en sykdom som begrenser meg. Dette er en del av normaliseringsprosessen, og den ser jeg som meget viktig. Jeg må ta slike steg for å komme meg framover. Det både er bra og kjennes bra. Sykkelen er forresten knallfin, og jeg er strålende fornøyd. Den er skikkelig Madelén!

 

 

 

 

 

1 kommentar

Siste innlegg