Jeg grøsser, skjelver og har hjertebank om hverandre. Endelig har jeg mannet meg opp til å ta et steg. Steget har i utgangspunktet ingenting med anoreksien å gjøre. Allikevel krevde det sitt, samtidig som det føltes nødvendig for psyken og det hverdagslige livet mitt. Nok en milepæl er overtrådt. Det er vidunderlig med tanke på hvor mange utsettelser jeg har laget det siste året. Unnskyldninger med skole og jobb har hele tiden ”stanset” meg. En avgjørelse var jammen på tide. Et valg skulle tas. En beslutning ble fattet. Ingen vei tilbake. Jeg er strålende fornøyd, men også veldig spent. Så spent og nervøs at pulsen snart stiger til himmels. Det er sjelden jeg har hatt det slik. Selv om det er uvant og noe ubehagelig, så er det kun positivt. Jeg trår i riktig retning og tenker på meg selv. Kun på meg selv! Jeg håper det er bra…
spennende, og modig av deg. Lurer spent på hva det er. Kanskje du har flytteplaner?;)
Noen ganger trenger man å utfordre seg for å se at man faktisk klarer det,for å vokse, for å komme et steg vidre. Lykke til uansett hva det er du har begitt deg ut på 🙂