Det er tre år siden Aleksander stod til konfirmasjon. Veslevoksne og flotte broren min. Hvor ble de årene av? Det var på den tiden jeg hadde det verst. Ikke fordi jeg var superundervektig. Det fysiske forverret seg gradvis. Nei. Det var rett og slett fordi jeg ikke ante hva som foregikk med meg. Kroppen og hodet var totalt adskilt, og jeg følte meg mer eller mindre fraværende. Jeg var superstresset, ekstremt perfeksjonist og utrolig pertentlig. Egenskaper som gjorde at jeg slet meg tidligere ut enn hva jeg ville. Derfor aksepterte jeg det heller ikke, og fortsatte gjerne til jeg virkelig ikke hadde noe krefter igjen. Jeg husker mindre fra lillebror sin konfirmasjon enn jeg husker fra konfirmasjonen til fetteren min i 2005. Noen år tilbake i tid med andre ord. Det sier litt om hvor dårlig jeg egentlig var. Men, ja. Så var det i går. Snille og fantastiske fetter Håkon ble konfirmert. Det var så utrolig å se hvilken utvikling han har hatt, og hvor voksen han ”plutselig” har blitt. Vi har alltid stått hverandre veldig nær, selv om anoreksidiagnosen i og for seg satte noen begrensninger. Ganske kjipt. Uansett så var jeg glad for å komme og være en del av selskapet. Det ble noen timer med skravling, koselige sanger og taler. Mange ord som beskrev konfirmanten perfekt. For en gangs skyld var jeg bare gjest. Hvilket som var helt greit til en forandring. Null planlegging og styr. Vanligvis står jeg på med det meste. Nå trengte jeg ikke å tenke på mer enn hvilken kjole jeg skulle ha istedenfor bunaden. Pluss et par andre småting. Jeg valgte å kjøre en safe linje og tok med meg bilen. Matpakker var laget på forhånd, så de spiste jeg i forsetet. Det er veldig greit å være forberedt til slike anledninger som gjerne tar litt tid. Da er det vekk med anoreksien slik at jeg heller kan fokusere på å nyte dagen og ha det trivelig. Slik jeg gjorde i går!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp