Av og til virker det som jeg er en fange med tusenvis av sprinkelgjerder rundt meg. Det føles som anoreksi er min dom, og at jeg er tiltalt. I lang tid trodde jeg sykdommen varte ”til evig tid” som en slags dødsstraff jeg hadde blitt tildelt. I mange år var jeg totalt overbevist om at det var sannheten. Utrykket ”la tvilen komme den tiltalte til gode” er et fint utrykk, og jeg liker at man kan spekulere for å oppnå det positive. Jeg derimot er ikke innenfor den kategorien. Det nytter ikke å undre seg eller tenke for mye. Tvil skaper kun usikkerhet for en slik som meg. Det gir på mange måter åpent rom for å vurdere om jeg er bra nok. Igjen faller perfeksjonismen inn der dette målet om å være perfekt blir et behov. Et behov jeg aldri har klart eller vil klare å oppnå. Det er en hard realitet som jeg har akseptert, men enda forstår jeg ikke at det gjør så vondt å innfinne seg med den. Hvorfor skal det være så innmarri grusomt å være som alle andre?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå