Livet normaliseres litt mer dag for dag. Jeg sover godt. Måltidene er bedre.Tryggheten kjennes god. Jeg depper ekstremt lite. Armen er enklere å bruke, og litt mindre vond og ubehagelig. Jeg har fullført 4 hele skoleuker med armen i fatle. 2 uker igjen. Selv om det føles lenge, så kjenner jeg veldig på det at tiden går fort. Rart hvordan dagene bare flyr så fort bra humør og agendaen tar all tiden. Lite grunn for grubling over feil og mangler. Anoreksien har fått seg en betydelig motstander, som i grunn har opptatt all plass. Det gjør den enda. Jeg har innsett at livet er viktig. Jeg vil jo bli frisk for å fungere i hverdagen. Optimalt. Armen ble et stort vendepunkt. Det har gjort at jeg setter mer pris på at ting er som de skal. Det kan kanskje også bidra til at jeg vil se kroppen min gjennom andre øyne(?) Om ikke akseptere den med det første, så i allefall forstå at det kroniske kun er ødeleggende. Osteoporose, dårlige organer og lave blodverdier er minst like ille som en brukket arm. Det er ikke bare det fysiske som skal bemerkes. Det innvendige fortjener også å ha det bra. Jeg er 20. Enda ung, samtidig som livet mitt burde vært en del lenger fram enn nå. Hensyn til sykdommen og begrensninger til livet er en vane, og den er ikke verdt det. Mens jeg venter på at armen gror skal jeg nyte dagene. Jeg skal ha det fint, og jeg skal føle meg privilgiert over at det alle mulighetene jeg har. Ikke minst; alt jeg har oppnådd!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå