Midlertidig handicap

Jeg hadde bestemt meg for å holde humør og positiviteten oppe, men det var enklere sagt enn gjort! Med kun en venstrearm til disposisjon, så måtte det by på utfordringer. Til tider større enn jeg kunne takle, også. Det gjorde noe med selvtillitt og selvfølelse. Å gå fra selvstendig til pleietrengende på 1-2-3. Å føle at man hverken strekker til for seg selv eller andre. Å kjenne på en tapt verdi. Et ord; grusomt. Det tøffeste ble den første fridagen og helg. Mamma jobbet, og gutta dro på timeslange skiturer. Jeg turte knapt å bevege meg, og hvertfall ikke utenfor døra. Alene, alene, alene. Bare det gjorde meg sliten og tappet for energi. Noe som resulterte i depresjon og mye tankekjør. Hva er feil i livet? Hvorfor er jeg syk? Hviorfor er jeg skadet? Hvorfor meg? Er det fortjent? Ja. Svaret jeg kom fram til hele tiden. Det fikk meg til å gråte. For mange salte tårer. Det tærte på og gjorde ordentlig vondt. Dypt inni meg. Løsningen ble søvn. Unormalt mye søvn. Eneste grunnen til at jeg sto opp var for å få i meg måltidene. Pepperkaker eller en eller annen proteinbar. Å se knekkebrødene knuse på fjøla eller miste halve yoghurtinnholdet er ikke gøy. Det enkle er det beste! Så fort helgen var omme tok jeg noen viktige tak. Jeg fikk hjelp med dusj og stell. Dermed var jeg klar for skolen. Det føltes godt å se litt fin ut igjen. Samtidig som det var en befrielse å møte så mange fantastiske fjes. For skolen var et sårt savn. Å være der igjen løftet meg opp 1000 hakk, og plutselig var ikke hverdagen så grå lenger. Jeg pratet ut med venner og familie. Det hjalp virkelig. Kanskje sette pris på de små gleder? Armen vil jo bli bedre en dag. Det tar bare litt tid. Hvor ille er vel det? Etter at klokheten ble dratt frem nyttet det å gå videre. Fokus; bli bra igjen! Allikevel nyte tiden og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg klarer å lage mat og spise den. Det tar bare litt ekstra tid. Jeg klarer å skrive på data. Det tar bare litt ekstra tid. Jeg klarer å stelle meg. Det tar bare litt ekstra tid. Jeg kan gå turer, jobbe og kjøre bilen min, etterhvert. Det tar bare litt tid.. Tid! Det er nøkkelen. Det er ikke synd på meg. Jeg har fortsatt 1 arm og 2 ben. Jeg bor hjemme og får hjelp og transport. Men jeg er allikevel så selvstendig som overhodet mulig. Det krever litt mer tålmodighet enn jeg er vant til. Det kan jeg godta. Jeg er jo fortsatt meg! Sånn er det bare. Situasjonen kan jeg ikke noe for, og da er det greit. Jeg er ferdig med å sikte mot dypet. Der finnes det ingen gevinst…

 

 

 

 

8 kommentarer
    1. Hei.
      Jeg har vært å tittet på flere av innleggene dine, og du er utrolig sterk som står i denne kampen! Tårene kom da jeg leste innlegget da sonden ble lagt ned under tvang. Mine egne minner om det samme dukket opp som et lyn på klar himmel. Jeg husker det så godt, det totale kontrolltapet av å ligge der og vite at ingenting hjelper. Det er umulig å beskrive, men jeg synes du er flink, du fortsetter å kjempe og gir ikke opp! Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser i mange, mange år, det er en forferdelig sykdom! Vi må aldri gi opp! Håper det går bra med deg etter bruddet i armen 🙂 Klem fra Marthe

    2. Viktig å sette pris på de små gledene i livet. Jeg skriver ned mist 1 god ting fra hver dag.
      God bedring til deg 🙂

Siste innlegg