Jeg får daglig spørsmål via mailen min. Jeg er alltid glad for å dele mine erfaringer. Det ser jeg som noe positivt. Selv om det er jeg som er den syke, så har jeg lett for å sette meg inn i ståstedet til pårørende. Det er nok fordi jeg har vært syk såpass lenge og opplevd veldig mye. Mer negativt enn positivt, men allikevel givende til tusen. Et spørsmål som ofte går igjen i innboksen er; ”hvordan skal man forholde seg til en jente med anoreksi?”

Jeg deler mine tanker og meninger rundt dette spørsmålet basert på hva jeg selv har vært gjennom. Alle mennesker er forskjellige, og alle har forskjellige behov. Graden av anoreksi varierer veldig og det er individuelt hva som fungerer for hver enkelt. Allikevel så mener jeg det er mange fellestrekk og tips som kan være med å bidra i hverdagen for de fleste. Dette er ingen fasit, men en slags guide og veiledning som jeg håper kan forebygge og hindre flere tilfeller av anoreksi i tiden fremover.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Til venninnen/vennegjengen: Det er aldri enkelt når en venninne eller en i vennegjengen blir syk. Man er ofte utenfor og bare ser på at vedkommende blir verre. Det er fryktelig trist når man føler seg hjelpesløs når man så gjerne vil hjelpe. Først og fremst vil jeg poengtere at det er viktig du/dere behandler den syke som dere alltid har gjort. Inviter henne med på arrangementer og gjør ting dere synes er gøy. Ikke akkurat Peppes Pizza, men kanskje en tur på bowling eller kino? Smil til henne og le med henne. Del historier. At hun er mer innesluttet betyr ikke at hun ikke ønsker kontakt og vil frastøte seg vennene. Det er bare en del av anoreksiens avstand. Noe av det viktigste er og ikke konfrontere henne med at hun er syk.. At hun er syk trenger man ikke å bemerke. At hun går ned i vekt trenger man ikke kommentere. Det at hun spiser lite eller hopper over måltider er fullstendig normalt. Mat er fryktelig tøft, og hennes handlinger fortjener hverken ord eller tøffe/skremmende/usikre blikk. Det er også viktig å gi henne rom og forståelse. Hun ønsker ikke overdreven omsorg eller fornuftige taler fordi hun trenger det. Hun vil prate den dagen hun er klar! Det er da du du/dere må være der for å lytte.

Til foreldre: Første råd: skaff kunnskap! Finn ut hva anoreksi er, hvilke konsekvenser det har og hva det dreier seg om psykisk. Kunnskap er nøkkelen til så mangt. Det er ikke bare bare når en uvedkommen gjest inntar familieidyllen. Det krever tid, tålmodighet og oppmerksomhet ut av en annen verden. Anoreksi er en stor byrde, og den vil ramme hele familien. Derfor er det viktig å være innstilt på hva dette er. Den syke mener aldri å bli syk, og det er lurt å ha i bakhodet. Humøret går opp og ned, og det er ikke lenger like lett med konsentrasjon og fokus. Anoreksien krever nemmelig svært mye av den som er syk. Spesielt i forhold til tankemønstre og perfeksjonisme. Det kan være lurt å unngå å gi for mye valg. Valg er vanskelig, og det er ikke enkelt med for mange valgmuligheter. Derfor er det greit at familiens flertall kanskje bestemmer? Skal dere på familieselskap, så dra dit. Lager dere tomatsuppe, så server det. Skal dere se Criminal Minds, så se på det. Den syke får heller ordne seg selv, eller bestemme om hun vil delta. Jo mer kontroll den syke får – jo mer kontroll får anoreksien, også. Noe som ofte går i en litt vond sirkel der man ikke helt kan skille tanker, følelser og fornuft. At anoreksien styrer og tar kontroll i hjemmet er aldri noen fordel for noen. Når det kommer til familien utenfor husets fire vegger så kan det være greit å informere. Gi dem samme kunnskap som dere selv har opparbeidet dere, og fortell hvordan den syke ønsker at det skal være i forhold til kommentarer, prating, blikk og spørsmål. En anoretiker er fryktelig var for bemerkelser, og det er ikke mye som skal til før ”alt kan snu”. Andre er kanskje ikke like vant til denne ”oppførsel” og av hensyn til den syke så er det særdeles nøye at folk vet. Å unngå eller ignorere dette samtaletemaet er ikke å anbefale. Anoreksi er riktignok veldig tabubelagt, men det betyr ikke at man ikke kan snakke om det.

Til bror/søster: Søskenforhold er alltid noe spesielt. En sykdom som anoreksi er veldig ødeleggende og kan fort skade forholdet dere i mellom. Da gjelder det å ta vare på de gode stundene og gjøre hyggelige ting sammen. Hun er fremdeles den samme…

Til kjæresten: Noe av det viktigste i et forhold er nærhet, og derfor er anoreksien et stort problem. Den skaper avstand og den skaper usikkerhet. Personer som blir mer inadvendte forandrer seg. Som kjæreste er det hardt når du opplever en slags mur i forholdet. Plutselig virker hun ikke interessert, og du føler deg bare som en plage. Det er nok ikke enkelt å ha et godt kjærlighetsforhold når det invaderes av anoreksi. Det betyr derimot ikke at man ikke skal gjøre det beste ut av det. Tipsene er ganske sammensatt, og det handler mye om tid og støtte. Ikke overdriv, men vis at du er der og bryr deg. Ikke prat om det hun ikke er klar for, og vær en god lytter. Respekter henne, og vis henne det! Slik du alltid har gjort.