I Aprill-Mai 2011 ble det gjort innspilling til kortfilmdokumentaren ”IKKE SPIS” med regi av Emilie K. Beck. Opptakene av meg er tatt fra da jeg enda var innlagt på RASP, Ullevål. På mitt sykeste psykisk noengang. Sliten, nedbrutt og deprimert. Det er sterkt å se. Jeg kan enda kjenne smerten, samtidig som jeg også innser at dette er fortid. Vond tid. Passert tid. Omtrent 1 /2 år senere var det duket for premierevisning på Tønsberg Kino, og videre har filmen blitt vist i den videregående skole der vi også har holdt foredrag og hatt debatt om spiseforsyrrelsestemaet. Endelig er den blitt lagt ut, og det er nå mulig å se den for de som måtte ønske.
Du finner den her; http://vimeo.com/48258258
17 kommentarer
åh, den skal jeg se!
så akkurat hele, og nå sitter jeg helt vettskremt. Selv har jeg “slanket” meg i noen måneder nå og har fått en bmi på 16… Er livredd for å bli lagt inn, men får så skyldfølelse av mat:(
Tøft gjort. Skal se den.
klem
Synes det er bra at filmen blir vist til videregående skoler – det trengs kunnskap rundt temaet spiseforstyrrelser.
SKal se filmen som du har lagt ut nå.
takk, skal sjekke :>
sterkt!
Synes det er utrolig bra gjort av deg!! helt enig at det med spiseforstyrrelser burde være en del av pensum på videregående i og med at det rammer så mange, denne filmen hadde jo vært perfekt å vise 🙂 du har vært utrolig flink Madelen!
Hei kjære!
Jeg fant bloggen din for ikke så lenge siden, jeg leser den så ofte som jeg kan. Du er veldig pen!
Jeg kunne ønske at jeg kjente deg i virkeligheten…
I dag hørte jeg fra psykologen min, at dersom jeg går mer ned i vekt, vil jeg bli innlagt på et sykehus, og det kan til og med hende at jeg må være der i noen måneder…
det jeg er veldig redd for, er at jeg har nettopp begynt på vg1 studiespesialiserende…. blir det sett på som skulk? Hvordan såg det ut da du ble innlagt, måtte du gå opp igjen det året da du var på sykehuset? Det hadde betydd veldig veldig mye dersom du kunne svare meg og si hvordan det såg ut med deg. Jeg vil ikke gå på vg1 i to år heller…
Stå på, du er så utrolig fin og inspirerende<3
Du er så enormt tøff som tør å stå frem på den måte, og det er så utrolig bra med tanke på at du faktisk kan sette ett ansikt på den grusome sykdomen, og være til inspirasjon for andre jenter og gutter i samme situasjon. Du er et ekte forbilde Madelen! Ikke gi opp kampen, det er verdt dine krefter 🙂 Stå på vidre, vi heier på DEG.
ann lise: Jeg kommer med et svar fortløpende!
Du er utrolig sterk Madelén! Jeg håper virkelig ting ordner seg for deg
Anne Lise: Jeg begynte på 3. året i 2010, men ble sykemeldt kort tid etterpå (snakker kun 1 mnd eller noe) og deretter fikk jeg ikke lov å gå på skolen. Så ble jeg tvangsinnlagt 29. November, og da fikk jeg hvertfall ikke gjort noe skole. Da hang jeg allerede 1/2 år etter de andre, og dermed ble året avsluttet. Jeg tok et friår i 2011/2012. Så startet jeg på 3. året nå, men tar det over deltid med 12 timer i uka, som er litt under halvparten. Det lureste du gjør er å prioritere helsen din! Skolen har du masse tid til senere, uansett. Og det lønner seg å ta den når du først er klar for det. Jeg er så glad for at jeg ventet til jeg følte meg rustet og i stand til å starte. Enda er jeg jo syk, men jeg har tilpasset skolegangen, og det er herlig. Heldigvis er det kun 1 år som gjenstår for min del. Litt verre når man knapt har begynt….
Vennene mine fikk ikke greie på sykdommen før jeg faktisk var innlagt, men i ettertid har mange sagt at de hadde sine mistanker, men turte bare ikke å bry seg! Det kan være like vanskelig å være en utenfra som den som faktisk er syk.
Hvordan vektoppgang og slikt gikk for meg på sykehuset er noe jeg ikke deler her på bloggen. Jeg ble jo ikke bedre eller frisk av det, men det var en livredning, og det er det… De hadde vektkrav og faste veiinger der. Ellers et svært tøft program å følge!
ann lise og madelen: Det er forskjellige måter å løse det på, selv har jeg hatt skdommen i ni år, og avslutter nå en mastergrad uten å henge etter med noe som helst av ungdomsskole, videregående, bachelor eller master. Jeg har vært innlagt i lengre perioder, men har fått undervisning tilrettelagt. For MEG har det vært viktig å ha andre ting å fokusere på og oppleve mestring. Så jeg vil si det er helt individuelt. Madelen trengte pause, jeg trengte det ikke. Hva du, Ann lise, trenger vet bare du, men jeg anbefaler å forsøke så lengt det lar seg gjøre å opprettholde en så normal hverdag som mulig. For selv om man er lagt inn/går i behandling er det mye tid å fylle. Jeg bruker 8 timer på behandling i uken, og da er det helt naturlig for meg at jeg så langt jeg klarer har en normal hverdag ellers. Det skal sies at lærerene og legene på vgs ønsket at jeg skulle ta deltid eller pause, men man har krav på tilrettelegging, kjempe for å få det til, slik at du kan gjennomføre utdanningen din!
Dette var bare noen tanker fra en annen jente 🙂 Lykke til begge to 🙂
Maren: Ja, det er klart. For meg ble sykdommen dødelig (uten innleggelse) og jeg hadde ikke noe annet valg. Mange gode muligheter for tilrettelegging, og det er videregående flinke til 🙂 Takk for kommentar!
Takk for alt du er. Takk for at du er modig nok til å stå frem og si ” Dette er meg, dette er mine erfaringer”, også når de erfaringene er fylt av smerte.
Og mest av alt – takk for at du gir håp og motivasjon til andre som kjemper mot en spiseforstyrrelse.
Du er tøff du! så nettopp videoen og den er sterk, DU er sterk!!
Stå på videre! <3
For en ærlig og fin film! Du er virkelig modig og tøff, og veldig, veldig vakker!! :))